Marenmors lille plass

jeg lurer på hvor den ble av

2007-09-15T14:43:00.000-07:00

jeg lurer på hvor den ble av,

hvor susen til slutt forsvant.

den kom inn gjennom vindu i morges,

og meg i nattkjole trollbandt.

den hadde den farlige lyden,

den skjelvende zzzz, du vet.

den satt meg på flukt ut i gangen,

og selvsikkerheten min slet.

jeg tenkte og grublet innstendig,
hvordan skulle jeg gripe det an?

et monster var inne på rommet,

og jeg måtte legge en plan.

gå etter lyden blei svaret,

så med ørene på stilk jeg gikk.

på tærne i nattkjolen listet jeg meg,

men kun stillhet fra rommet jeg fikk.

jeg listet meg stille, helt nærme,

hvor var den blitt av mon tro?

til slutt stod jeg mitt inni rommet,

men der hersket fullstendig ro.

det var da jeg skjønte det harde,

et mysterium dannet var.

løsningen var vanskelig å skimte,

og på om den kom, var intet svar.

i skrivende stund er jeg uviss,

en kvalmende spenning er her.

septembervepsen slapp kanskje unna,

eller olmsk under puta den er.

Min verdi.

2007-09-05T16:54:00.000-07:00

Denne bloggen blir ikke som de jeg pleier å skrive. Den blir dyp, den blir ærlig og den blir renskende. Jeg vet at man ikke skal utlevere seg på internett, og jeg skal ikke det. Men av og til er det godt å lufte tankene et annet sted enn i lufta, og uttrykke seg med noe annet enn munn. Jeg vet at det ikke er så mange som leser, men jeg håper de som gjør det forstår noen av tankene mine.

En av de virkelig store tingene jeg stadig vekk må ta stilling til i livet mitt, er hvor min verdi ligger. Jeg tar ikke stillingen en gang og har den resten av livet, men sånn innimellom må den oppdateres og jeg må kanskje justere livet litt etter denne. Den runden kan være krevende, vanskelig og utfordrende. Den gir meg en slags bås til meg selv. En romslig bås riktignok, men uten frihet. Den begrenser meg til å holde meg på mitt nivå, enten det gjør meg fornøyd eller frustrert.

La meg prøve å forklare. Noen ganger får jeg til alt, kjennes det ut som. Det er en god følelse, og uten at jeg vil, blir jeg det jeg får til. Min verdi stiger. Jeg får til flere ting, og det jeg får til setter standarden på hvem jeg er og hvor på skalaen min verdi ligger. Verdien blir værende i det jeg har fått til. Det er som om jeg måler verdien min slik at den blir høyest mulig, og når jeg får til det jeg vil, så er det her verdien automatisk ligger. Det er deilige dager, med god verdi. For verdien ligger i bunn og grunn for alt jeg gjør, jeg måler dagsformen etter verdien og styrer valg av mennesker og situasjoner nettopp ut fra hvor jeg ligger på skalaen den dagen. Derfor føles det godt å legge verdien i det jeg klarer. I alle fall de dagene jeg klarer det. Det gir mestring og smil og en vinnende følelse. Det gir en falsk følelse av å være fri. Det er fordi båsen er av gull og jeg ikke har forstått at det ikke er plass til nederlag i den.

Dessverre finnes det ganger hvor det føles ut som om ting ikke fungerer, jeg er ikke den samme som jeg var da alt gikk så bra. Det trenger ikke være store og egentlige viktige ting, men ting som jeg innerst inne ville få til. Og det vondeste da, er om disse dagene kommer rett etter noen gode. Da er det som om verdien som var plassert på toppen av det som gikk bra, og satte rammene for båsen, bare følger nedoverbakken og gjør båsen til en tapers plass. Min verdi blir liggende i det jeg ikke fikk til. Det som gikk bra blir overskygget av det som gikk dårlig. Det er kun det som blir gjeldene, og det som bestemmer verdien. Jeg blir dårlig, og det er ikke plass for å vellykkes. Så klart kan det snu igjen, men det ser jeg ikke. For det passer ikke inn. Båsen begrenser, friheten er så langt unna at jeg vet ikke hva den handler om en gang.

Denne verdisviningen er vond og sårende. Og noe sier meg at det ikke er klokskap som ligger bak, men tankeløshet. Jeg lar det bare gå, sendes opp og ned på skalaen av mine egne prestasjoner på forskjellige områder i livet. Men det er ikke slik jeg vil ha det. Jeg tror ikke det er klokt å legge verdien min i ting jeg får til, eventuelt ikke får til, det tror jeg virkelig ikke. Jeg tror min verdi må ligge en annen plass. En plass hvor ting er de samme, hvor jeg kan få kjenne meg verdifull, uansett om jeg får til de viktige småtingene, eller ei. Hvor båsen ikke er en bås, men frihet. Hvor det er plass til både de gode og de dårlige dagene, til mestring og til nederlag. Hvor min verdi er konstant fordi det er plass til hele mitt liv og det ikke finnes noen skala for min verdi, men en rett strek som fremstiller hvor mye jeg er verdt. Streken er på topp alltid, uavhengig av ytre faktorer. Det er ingen svingninger. Det er frihet, fordi det er stabilitet. Det er ikke motstridende, det er erkjennende.

Jeg er glad for at jeg vet om en sånn plass, og at jeg har lært den å kjenne. For jeg må gå der og oppdatere statusen min så altfor ofte. Finne min verdi på nytt når jeg baserer alt på tingene jeg får til, og oftest ikke får til. Når jeg er i kjelleren og henter fram de tomme ordene om at jeg er god nok selv om jeg ikke får til alt hele tiden, og at jeg er ikke dårligst selv om jeg ikke klarer akkurat det jeg vil til enhver tid. Hver gang jeg kommer til den plassen så vet jeg at jeg ikke trenger å gå i kjelleren igjen, men bare dit. Til plassen med frihet uten tomme fraser, bare gode sannheter. Denne plassen er hos min himmelske Pappa.

Min verdi ligger hos Gud. Han som elsker meg over evne. Min verdi hos Han er ikke påvirket av om jeg får til ting eller ikke, det inngår ikke i Hans skala, kurven svinger ikke uansett. Han er der uavhengig av min dyktighet på livet. Han sier jeg er mer verdifull enn alt. Han gir meg den friheten. Det er der min verdi kan ligge. Klisjeen på tross av og ikke på grunn av er sann. Det er greit for Gud at jeg ikke klarer det jeg vil klare, han elsker meg allikevel. Det er plass til både oppturer og nedturer, fordi det finnes ingen vegger i båsen. Det er ingen bås. Det er en himmel.

Det er min bønn at jeg en dag skal bli så klok at jeg slipper berg-og-dalebanene, reisende på min egen verdiskala. At jeg en dag skal forstå at jeg alltid kan være på den plassen hvor jeg vet min verdi er den samme, og aldri trenger å gå tilbake til båsene jeg og alle andre lager. At jeg vet hvem jeg er fordi jeg er fri, og fordi det er plass til hele meg. Jeg har full adgang til den plassen, og jeg ber om at jeg aldri må glemme det. Ja, kjære gode, himmelske Pappa; fra dypet av mitt barnehjerte ber jeg - at jeg alltid må huske at det er i denne friheten jeg kan bo, og at det er her jeg finner min verdi.

den allmenne oppfatningen om blogg

2007-05-05T03:07:00.000-07:00

hvis du tror at jeg med dette bildet uttrykker(bokstavelig talt) at jeg er litt sliten av å skrive blogg tar du nok feil. for det som rett og slett skjedde var at jeg søkte på "blogg" på google. også kom dette opp. kan tyde på at det i folket er en allmenn oppfatning om at blogg har blitt et litt trykkende fenomen. at det på en måte har levert sitt, og at det ikke kommer noe særlig nytt. henviser til bilde; det kommer sjeldent noe spennende som du ikke har sett(hørt) før, når du sitter på do.

2007-04-18T02:15:00.000-07:00

det er de dagene du virkelig føler du får gjort noe. de dagene blir go'dager. det å effektivt få smakk-smakk-smakk gjort ting. vifte stressende saker ut i luften påskrevet fiks ferdig. en befriende følelse. redder dagen og skaper positive ringvirkninger. det baller rett og slett på seg -og ska du se, at dersom dagen begynte godt, ender den ofte også i samme sjanger.

også er det de dagene hvor du våkner av at solstråler strekker seg gjennom den ørlille sprekken i gardina som du egentlig ville ha tett. det er de hærlige dagene. hvor du vet at i dag er dagen for å smile. for å godgjøre seg uti sola, nyte den friske lufte og dra inn alle de positive impulsene som automatisk dukker opp i kjølvannet av en slik start på dagen.

for å ikke glemme de dagene hvor du klarer å komme deg opp til tiden og ikke blir for sein til det du må rekke. det er de vellykkede dagene. o hoi, hvor vellykka jeg føler meg hvis jeg setter meg og VENTER, fordi jeg kom for tidlig. det er da man virkelig sitter behagelig, og ulovelig godter seg over de som passerer med dårlig tid skrevet i panna. ingen ting er som å være i rute.

de dagene hvor du er kommi i gang og vet du har bare gøy og godt i vente, hører med til de fine dagene. hvor du vet at det som kommer, kommer med en frisk bris av velvære og smilende energi. at dagens gjøremål passer inn, og du vet at du kommer til å være i ditt ess. passelige utfordringer og nydelige mennesker. og mettende og GOD mat.

i dag har jeg virkelig fått gjort noe, jeg blei vekket av sola og jeg rakk det jeg skulle. og ennå er det bare tidlig på dagen, og jeg vet at jeg skal masse bra i dag.
det ser ut til å bli en go'dag; en hærlig, vellykket og fin dag!

en engasjerende blogg

2007-04-09T03:27:00.000-07:00

gjennom min tid som blogger har jeg sett en del av mine medbloggere sakte men sikkert forsvinne hen. den obligatoriske "nå-er-det-lenge-siden-det-har-kommet-noe-her-men-jeg-har-mye-å-gjøre"-bloggen blir lagt ut, og rett som det er så bloggen borte. jeg bestemte meg tidlig for å ikke bli som en av dem. det er derfor jeg med redsel ser på utviklinga på marenmors lille plass. og den blir ikke akkurat bedre med at den pågående tikken som herjer blogspot. så de som er innom her for å se hvilke 6 ting dere ikke visste om meg, kan nok trykke "tilbake" og sjekke om de andre som blei "tikket" fullførte oppdraget.

skal jeg være helt og oppriktig ærlig med meg selv og alle andre vil jeg ikke love en like hyppig oppdatering som i startfasen, men målet er å stille sterkere enn jeg har gjort i de siste tider. det vil nok i ny og ne dukke opp en tørr og uengasjerende blogg, men sånn må det bare bli.

men noe som er engasjerende er det snodige været. ikke været fordi jeg ikke har noe annet å snakke om, for det har jeg stort sett, men fordi det slo meg i går. i påska har jeg vært på en hærlig alpetur. det var der det snodige været tok meg. vi sto opp om morran med tåke. spørsmålet var om det var noe vits i å ta gondolene høyere opp hvis vi ikke så en skitupp foran oss. men siden noen har mer peiling på det snodige været enn meg, så gjorde vi det. og ikke lenge etter var tåka som en dyne nedi dalen og den blå himmel med gule sol åpnet seg over oss. en nydelig, værgod skidag i løst under og varmt over:) og som om det ikke skulle være nok var det når vi var ferdig på ski og tilbake i dalen igjen, blitt sommer! å jada - det blei singletskille etter å ha vært på alpetur! jeg får det til å høres om som om det snodige været kunne vært oversatt med det gode været, men i motsetning til så mye annet har ikke denne tankerekken noen happy ending. for da jeg og singletskillet mitt satt oss i bussen ante vi lite om hva som ventet etter 30 timer i buss. 30 timer etter at jeg svett og klam hadde satt meg i en buss i alpene sto jeg og frøys i snøvær og slaps og ventet på trikken på jernbanetorget. ja, hva skal man si til sånt? det snodige været.

alpene med sin deilige snø og sin nydelige sol og sitt herlige singletskille(som ikke var kommet ennå på dette bildet....)

jeje; norge med sin ustadige snø, fraværende sol og ufyselige bilulykker.

til slutt kan en jo lure på om jeg faktisk burde ha skrivd om noe annet enn været i en slik comeback-blogg. det er jo umulig å vite om dette blei så engasjerende for dere som for meg. antakelig ikke. men det gjør egentlig ingen ting - juhu, jeg er i gang med blogginga igjen!

"kap 5: Friluftslivfolk vet hvor dronninga bor"

2007-02-04T08:09:00.000-08:00

det jeg hadde sett for meg skulle bli en helt vanlig filmoggodmatkveld blei istedet til en bok. en bok var kanskje litt å ta i, men ideen til en bok er i alle fall der, og overskriftene til kapitlene. det var nemlig det at jeg slo på tråden til bjørg marie og spurte om planene, som førte til at jeg tilbrakte lørdag kveld og natt til søndag midt i marka. hehe. i alle fall så langt fra tryvannsannlegget at man ikke blir forstyrra av flombelysninga.
jaha, tenker du kanskje, og lurer på hvor denne bokideen kommer inn i bildet. jo, nå skal du høre. det var faktisk ikke hvilke som helst folk jeg begav meg ut på tur med. det var turfolk; ekte FRILUFTSLIVFOLK. og siden jeg ikke er noe mer enn de vanlige som er gla i å være på tur, så jeg mitt snitt til å lære ett og annet om disse typene. og vips en liten bokide, i samme sjanger som hakkespettboka.

kap 1: Friluftslivfolk går mer enn gjerne inn på Kiwi i tur-tøy.

Under dette kapitlet kunne jeg for eksempel skrevet om at friluftsfolk har en befriende evne til å få en til å føle seg heit i skibukse og ulltrøye. Dette gjør innkjøp til turen lett selv om en har en stor sekk og truer med å rive ned hele butikken, i alle fall de hyllene en passerer. Jeg kunne også kanskje sagt et og annet om det inntrykket en kan få av at friluftslivfolk skal være sunne. Vel. Den myten kan i alle fall avskrives her og nå.

Kap 2: Friluftslivfolk går på måfå og finner fine bålplasser likevel.

Her kunne det jo også nevnes litt hvordan de på fascinerende vis på 1-2-3 fikser seg et bål. Også sier de litt sånn ”jaja, vi mangler litt den typen ved og litt den typen ved, men det ordner seg”, selv om de har stålkontroll og har fullstendig oversikt over hvordan bålets gang vil utarte seg.

Kap 3: Friluftslivfolk spiser pinnebrød OG snakker om speidererfaringer.

Kanskje det er viktig å få fram at man kan snakke om andres speidererfaringer? Ellers ville jo dette kapitlet indikere at det kun er speidere som ender opp som friluftslivfolk.

Kap 4: Friluftslivfolk vet hva bålsanger er.

”å, nå finner vi noen bålsanger”. Også blar de opp i Syng Livet som de fikk på folkehøyskolen. Også syns de på toppen av det hele at det er helt naturlig.

Kap 5: Friluftslivfolk vet hvor dronninga bor.

Det punktet er det jeg som har konstruert. Dette skiller klinten fra hveten.

Kap 6: Friluftslivfolk vet at det er lurt å putte alle klærne du ikke sover med i soveposetrekket og bruke det som putevar.

Kap 7: Friluftslivfolk vet mange forskjellige grunner til at man ikke får sove.

Bare etter en natt kan jeg nevne; det er ikke mørkt nok(så rådet fra et av folket var å snurpe soveposen over hodet. Aha!), du må antakelig på do selv om du ikke kjenner det eller du har så mye energi fordi det er første natt på tur. Du og du.

Kap 8: Friluftslivfolk leser vanligvis ikke bak på månedskortene sine, og kan lett bli utsatt for pinlige situasjoner ved kontroll på t-banen.

Den var intern.

Dette er starten på reisverket. Umulig å vite om boken noen gang kommer ut, men det kunne vært et interessant prosjekt.

kjell magne + maren = sant

2007-02-02T17:03:00.000-08:00

m-m

samboerne mine

2007-01-03T14:58:00.000-08:00

"hå mykje våg kufferten?"

forstå det den som vil.

"maren-du e lissom ikkje gla i oss. audun er du gla i , men ikkje i oss. neida."

erytrocytter vs. rim

2006-12-28T04:07:00.000-08:00

det er faktisk interessant å lese og ja, jeg har alltid vært et skolelys. men til og med jeg kan bli litt lei når det er så himla fint vær ute. og da når pappa i tillegg kommer innom og frister med skitur, da bare akker jeg meg litt og lurer på om det er verdt det. jeg pleier å komme til at det er det..

sånn ser det ut her hvor jeg må sitte et par timer til før jeg gir meg hen til tønsberg og julekosen.

sånn ser det ut uttafor. det er ikke snø, men rim går godt for det hvite og er fristende nok når alternativet er erytrocytter og makrofager om hverandre.

et minus med legestudiet er at det er eksamen i januar.

en lille juleblogg

2006-12-21T16:28:00.000-08:00

vel, nå har det snart gått ett år siden jeg published min første blogg. mange og noen lange ord har blitt skrevet, og det har i det store og det hele vært en fin tid. temaene har vært det meste, og ordflommen min har bredd seg ut i det uendelig. side opp og side ned, i både en og to deler. jeg har ikke hatt noen rød trå eller grønn linje, men ett har fulgt meg fra tidenes morgen, og hva er vel mer naturlig enn å inkludere denne fellesnevnevneren når jeg nå ligger i senga og skriver en lille juleblogg. juleillustrasjonen er daa valgt til å bli denne:

med dette ønsker herved Google og jeg dere en fortreffelig jul.

svette og månedskort

2006-12-01T18:00:00.000-08:00

det er rart hvordan inspirasjonen stiger proporsjonalt med antall timer over midnatt. bloggen eller nattesøvnen. i det siste har jeg prioritert søvnen, og det er forklaringa på den tørre perioden.
i natt skal jeg skrive om det å kjøpe seg månedskort. for det har jeg nemlig gjort. min siste store anskaffelse er månedskort hos oslo sporveier. med et overdrevent positivt bilde og en slapp mappe med et fargesprakende kort har jeg tilgang til alt du måtte kunne tenke deg av transportmidler(utenom leiesyklene). og for meg som ikke er så vakent vandt til verken trikk eller t-bane blir dette nesten mer utfordrende enn befriende. så fra jeg kjøpte dette månedskortet til jeg faktisk startet å aktivt bruke det tok det vel en ukes tid. det vil si 3/4 av perioden jeg har betalt for. men når jeg nå hadde trådd over denne barrieren lå ett nytt hinder på lur. jeg kaller meg selv på ingen måte treningsnarkoman eller hypersunn eller hysterisk, men ved å bruke det kortet lot jeg sykkelen min stå låst uttafor leiligheten. og det er det virkelig noe slapt over. og jeg vil vel ikke være slapp vil jeg vel? jeg må bite i meg tunga hver gang jeg putter kortet i lomma og tar beina fatt til t-banen. jeg har riktignok bare gjort det 3 ganger. men de 3 gangene har jeg kjent det så godt at jeg har gått hjem igjen.

du lurer kanskje på hvorfor jeg kjøpte dette kortet i det hele tatt, og hvorfor jeg ikke bare tenker at penger er penger og kort er kort, og sykler endog. nå skal du høre.
domus medica, hvor jeg studerer, ligger faktisk så mye høyere enn briskeby, hvor jeg bor, at det er is der når det er hvitt på kantene av vanndammene hos oss. og skli på sykkelen kan du dø av. det var det ene argumentet.
mulig at jeg har en enorm svetteproduksjon, men jeg velger å legge skylda på morrakulden. det har jo blitt så skrekkelig kaldt om morran i det siste. og selvfølgelig må man jo kle seg godt. med goretex-jakke og ullgenser og noe under der. men så skjer det noe med en syklende kropp i løpet av de 20 minuttene som er opp til domus. den blir så varm og svett. da har jeg to alternativ; stoppe og sykle videre i det noe under ullgenseren, eller sette meg svett og god på bakerste rad på forelesning og vente til jeg tørker.
jeg husker det nå når jeg skriver om det. det var ikke uten grunn at jeg tok steget ut i slappheten med månedskortet. jeg la sammen to og to og trakk fra det som var nødvendig. regnestykket talte for seg; bedre med slapp, tørr og levende, enn våt og tidligere syklende.
i hvert fall så lenge det er morrakulde.

søkte på google og fant; "Manlig svett gör kvinnor glada". jaha.

Så det klarte ikke å ødelegge turen deres, at de blei rana i cape town.

2006-11-14T09:17:00.000-08:00

Det var en gang to jenter som var på tur i en stor og farlig by. De koste seg masse og begynte etter hvert å føle seg ganske trygge. Etter fire dager uten noe skummelt, begynte den verste bekymringen og engstelsen og gi seg. De gjorde det som de var blitt tipset om og tok sine forhåndsregler. Men ikke alle ville følge dem.

Vi hadde vært på rikmannshavna i byen. Sett på livet, tatt masse bilder, vært i et sjarmerende og litt skuffende akvarium og spist agurk. Siden vi hadde fått anbefalinger om å gå til, noe vi hadde kost oss med i det fine været, bestemte vi oss for å ta samme vei tilbake før det blei mørkt. For etter det er mørkt er ikke gata noen bra plass å være for to blonde jenter på tur. I det vi svingte inn på hovedgata, som vi var blitt ganske godt kjent med, var vi godt i gang med en god samtale. Vi tenkte ikke på at noe kunne skje; vi var i hovedgata og der var det folk(det er nemlig der det er folk at det er trygt). Det vi ikke visste var at disse folka var en gjeng.

8-10 gutter i alderen 16 – 18 år kanskje. Så fort vi var inne på deres arena var de rundt oss. To av dem smøyg seg inntil meg på hver sin side. Da den ene av dem plutselig stod med mobilen min, som sist jeg sjekka lå i lomma mi på genseren min, i hånda innså jeg at vi var i ferd med å bli rana. Birgit var en annen plass. Rakk ikke tenke på hvor. Prøvde febrilsk å gi dem pengelomma, så de kunne ta pengene mine og bli fornøyde. For de kunne bare ikke ta sekken, i den var jo alt! Men de var ikke så gira, lett å forstå på måten de befølte sekken min på. Første instinkt var at den var min. Jeg holdt fast på skuldrene. Men da så jeg kniven. Da den tredje gutten som omkranset meg stod rett ovenfor meg med en skitten og rusten kniv rettet mot magen min stivnet alle muskler i halsregionen seg. Saken endret seg. Andre instinkt slo heldigvis inn; Maren – hvis du blir rana gi dem alt. Så mens de dro av meg sekken heiv jeg den av og løp det jeg var god for. Husker ikke så veldig mye av det.

I mens hadde fem andre gutter tatt seg av Birgit. Siste rest av folka vi så i gata var en gutt som satt og fulgte med på folk rundt, kanskje holdt han vakt, han gjorde i alle fall ingenting for å hjelpe oss. Birgit trodde først det bare var noen tiggergutter. Men hun forsto at de ikke tok nei som et svar når tiggerguttene begynte å holde henne fast rundt håndleddene. De holdt henne langt nok unna til at hun ikke fikk ropt eller hjulpet meg, men nært nok til at hun så skrekken i ansiktet mitt når jeg så kniven. Idet guttene ”hennes” så at de andre hadde fått tak i den feite, deilige og tunge bergans-sekken min, slapp de henne og løp mot meg. Det var bare en som holdt henne fast. Han klorte henne litt i halsen og slo litt fra seg, men så fikk hu løpt unna. Hvorfor de ikke tok sakene hennes er et mysterium. En himmelsk hånd. Hun kom fra det med bare en liten rift og en kul i panna. Heldigvis. Løpene våre blei forent, og siden guttene var fornøyd, var de gone with the wind og med mine ting.

Jeg var så sinna at jeg er sikker på at jeg var hvit. Vi ringte og fikk sperret alle kort og mamma fikk ringt forsikringsselskapet(heldigvis lå passet mitt innelåst i kofferten på hostellet). Helt fantastiske folk; til og med en kriselege som skulle snakke med meg midt på natta! Da vi kom tilbake på hostellet var folka der helt nydelige. Engler når man trenger dem. Masse omsorg og tid til å høre på oss. Det var først når vi kom dit og vi hadde lukket igjen døra til vårt nye rom at jeg reagerte; blei redd, skalv og gråt. I og med at det lå detaljert beskrivelse av hvor vi bodde, nøkkel og masse id på meg i sekken fikset forsikringsfolka en deilig leilighet til oss i villastrøket hvor det er tryggest. Vi bodde under Angela, en vidunderlig alenemor med et hjerte for to litt slukørede jenter. For vi var kanskje ikke fullt så høye i hatten da vi ringt på. Men da det strømmet; ”oh, hallo Maren and Birgit!” ut fra ringeklokka senka vi skuldrene og smilte. Så gikk det bra.

Det er i sånne situasjoner at Gud blir stor. Er så utrolig takknemlig for at Han var med. Lokale som vi snakka med sa at vi var heldige; voldtekter er ikke så helt uvanlig. Legen jeg snakka med sa vi antakeligvis var utsatt for organisert kriminalitet. Guttene var nok høye på dop, og hadde de ikke funnet noe de var fornøyd med, kunne det nok hende at de i sin rus hadde forsynt seg av vår jomfrudom. Men Gud var med, takk og lov. Møtte så mange engler etterpå. Engelske, franske, amerikanske, afrikanske og norske engler som viste oss at vi ikke var glemt av vår himmelske Pappa. Tusen takk for alle som ba for oss – ubeskrivelig trygghet det gav oss. Da Marianne og vennene hennes ba for oss når vi var på besøk hos dem, var det utrolig hvordan frykten slapp og vi satt igjen med en stor Gud som bryr seg.

Grunnen til at jeg skriver denne lange mailen er at det er så mange som lurer på hva som skjedde når vi blei rana. Så sånn skjedde det. Men dere skal vite en ting; at dette på ingen måte drepte turen vår. Vi storkoste oss. Opplevde i bøtter og spann. Siden dette innlegget allerede er veldig langt kommer det på stikkordsform; Table Mountain, afrikanske pingviner, solbrenthet, hvaler, Robben Island, SURFING i Muizenberg, seler, kapp det gode håp, Cape Point, townships(slummen), shopping, sykkeltur mot Afrikas sør, flass, deeeeeilige Camps Bay(hvit strand), palmer, taxi-krig og togterrortrussel, typisk dts’ere, Marianne og masse, masse annet. En vanvittig tur!

Det satt to jenter på flyet tilbake til norge. Den lave sa til den høye; ”dette har vært en perfekt tur, utenom det greiene”. Den høye rynker på panna og lurer; ”hvilke greier?”. Så det klarte ikke å ødelegge turen deres, at de blei rana i cape town.

a short one

2006-10-31T03:12:00.000-08:00

okei.
liten rapport fra saklig tregt nett. det kommer mer utfyllende og informerende og SPeNNeNde innlegg naar jeg er tilbake i oslo.

this is birgit and maren speaking. now we are really into english, and got a lot of international friends. we mention carol(the mixed and christian one), claire&racheal(the sisters from porthmouth) and michael(who loved three norwegian girls on bicycles). well, well.
we will just say that you don't have to worry, just stay cool and pray. soon we're back - hopefully alive. we love you and think of you. og vi har fortsatt ikke glemt hvordan vi snakker norsk.

CAPE TOWN; taxi-krig, go'vær og stumpen

2006-10-26T09:58:00.000-07:00

ja, vi skal faktisk det. reise i natt/morra tidlig. birgit og jeg vender snuten SØRover. mot sør-afrika faktisk. og det er ikke helt vanlig sånn midt i et semester. det er faktisk såpass uvanlig at vår filosofiske exphillærer opplyste for hele klassen at jeg skulle få utsatt oppgavebestemmelse fordi jeg skulle til afrika. og det er ikke hver dag han er opptatt av andre enn aristoteles og gjengen.

ned der skal vi for å besøke klumpen vår; marianne. populært kallt stumpen blant venner.(du kan jo gjette deg til hvorfor...). det bekymrer meg litt at jeg akkurat nå fikk en mail om at det rett og slett er en aldri så liten taxi-krig gående i cape town; hvor vi skal bo i hovedgata. taxiene skyter på hverandre. ja, så enkelt gjør man det i cape town. det er ikke hverdagskost i oslo. riktignok har oslo taxi en fengende reklamemelodi, men mye krig er det ikke. og godt er det. skal innrømme at jeg bærer på en viss uro, men fytti å jeg gleder meg. det blir vakent spennende, for de som vet hva det betyr.

og for å ikke glemme det(vanskelig når jeg akkurat har skifta til joggebuksa fordi den andre var våt GJENNOM regnbuksa...), så er det meldt sol og delvis skyet, 21-26 grader, i cape town de neste 10 dagene. det frister litt nå. vi har lovet oss selv at vi ikke har betalt for å lese, så den trettentimers flyturen er eneste sjanse til å tilegne meg siste kunnskap om forplantningen mens jeg er på tur. det er i grunn helt greit, man vet jo sånn grovt sett hvordan det foregår uansett:)

vel, da gjenstår det bare å dusje ordentlig(hvem vet når man får gjort det igjen?!), ta siste nappings over leggene, legge siste saker i kofferten og si hadet, før vi gjør det man alltid snakker om, men aldri gjør; REISER.

reiser til taxi-krig, go'vær og stumpen.

birgit, meg og marianne

2006-10-20T15:43:00.000-07:00

snodig hvordan enkelte ting bare gjentar seg. på forskjellige nivåer, selvfølgelig. i livets runddans er det akkurat som om ting snurrer, og noen snurrer en ekstra gang. noen gjentakelser virker unaturlig like som forrige gang, mens andre bare har en anelse av samme trekk. gjentakelser er det dog.

du har alt fra de hyppige gjentakelsene, til de som kanskje bare har en, også gir de seg. de kan være langvarige eller så korte at du rett og slett bare er vitne til en kontinuerlig sirkel, ikke en runddans. se det for deg da; den heite jenta på skolen som alltid skulle kline med en gutt. det var stadig en ny, med det samme gjentatte bevegelsesmønsteret. eller han glatte som introduserer the bachelorette for ente gang. for ikke å snakke om de gangene man merker at historien du begynner på har passert dine lepper opptil flere ganger før. for dere som er litt inni det; gjentakelse og nygrilla kylling(særlig delt i to) er synonymer. viserne på klokka passerer 12-tallet like herlig hvert minutt. regnvær er gjentakelser som perler på en snor(ganske fornøyd med den). du lurer på hvorfor jeg skriver dette du.

det kunne være en dyp og seriøs forklaring, som for eksempel at jeg på mitt nå tilegnede faglige nivå hadde gått filosofisk til verks med hensyn på sirkulasjonssytemet; du vet blodet som går i bane. det kunne vært at jeg hadde studert sykkelhjul eller togtabeller. men det er ikke det. jeg skriver rett og slett om gjentakelser fordi jeg sto på badet i stad og hørte en av odd nordstogas nye hitter. reporteren var helt i hundre og snakka om oppmerksomhetsplasteret. godt, tenkte jeg. men jeg har lissom hørt det før.

det var da det slo meg med disse gjentakelsene.

gjentatt sjarmerende kar han der.

det beste jeg vet

2006-09-22T15:43:00.000-07:00

noen har sagt meg at jeg har rare matvaner. jeg kan gå med på at de er litt utenom det vanlige, men rare vil jeg ikke kalle dem. kanskje litt mer at de bare er litt orginale.

det ligger nytelse i en halvliter. men ikke i en hvilken som helst halvliter.

og det er ikke hvilket som helst tilbehør som utgjør kronen på halvliter'n;

havregryn er mitt hjertebarn, solsikkefrø en ganske nødvendig smakspiffer og mandler er diamanten i gullringen.

jeg er gla i vaffelrøre. (enten stivna eller med litt stekt vaffel oppi...-hærlig)

vaffelrørelidenskapen har syklus som følger årstidene og nina, som gikk i klassen min på vgs. den er heftigst ved sommer- og festivaltider, og når nina henger rundt:)

siste punkt på lista for i natt er ikke fullt så unormal, men dog svært viktig. det var ikke for ingenting marenmor blei ice queen i russelua; LENGE LEVE VANILJEISEN! med kakao og non-stop og peanutter og sjokoladesaus og hakka mandler. og siden ikke blogger.com vil samarbeide helt om denne bloggen blir isen overlatt til fantasien.

dette ble den skeiveste og snodigste bloggen som har ligget her på en stund, men det får så være. jeg er trøtt og sliten, og brukte altfor lang tid på å finne ut hvordan jeg skulle få mandlene, solsikkefrøa og havregryna til å stå ved siden av hverandre...

om å sykle til ekeberg

2006-09-09T15:04:00.000-07:00

jeg hadde forhåndsdømt oslofolket. men etter en del spørring i hovedstaden(stadssans på nullnivå), vil jeg si at jeg hadde mine grunner. de tar jo trikken fra frogner til majorstua, også sier de at det er langt til bislett. så jeg trodde jeg rettmessig hadde innsett at langt var et reletivt begrep, og brukt i oslo på en måte jeg ikke ville tilpasse meg. så jeg søkte heller til gule sider da ferden gikk til ekeberg. ikke søren om en oslotass eller tusse skulle få meg til å stemple fleksikortet mitt, bare fordi de syns det var ubehagelig utenfor hvilepulssonen.

jeg skulle jo bare til ekeberg. helledussen, tenkte jeg, det kan jo ikke være så langt. søke, søke, søke. nei - se der ja. kan jo til og med fange det innafor firkanten med gatenavn på gulesider.no. ingen sak. halvveis var jo til grønland, og det ER jo ikke langt. så med trening i beina og gatenavn i hodet tok jeg sykkelen fatt ut i den klare høstkvelden.
som tidligere nevnt er jeg ikke noen rev på steder, så for å kompensere for dette er jeg en heltinne når det gjelder å spørre meg fram. så fort radaren sier meg at 'maren, nå kjører du på stedssansen din, og vi vet hvor god den er?', så finner jeg første jogger eller ventepåbussmenneske og lufter spørrende øyne og et reisemål. første signalet kom under brua på grønland. så jeg bremsa ned og ringte til de jeg skulle til. 'å - du sykler? tror det tar kanskje 20 minutter med trikken eller no.' tror kanskje det var da jeg skulle reagert. finni første trikkested, pressa stoltheten under asfalten og innsett at oslofolk kanskje ikke er så redd for pulsen. men det gjorde jeg ikke. jeg spurte istedet en mann hvor veien til ekeberg var. 'oj, til ekeberg! ja, det er langt. oppover der. men det er jo riktig retning, da.' ikke en gang da tok jeg poenget, og dummere skulle det bli. heldigvis visste jeg ikke det da.
stikkordet var oppover. etter mange spørsmål med samme svar; oppover, sto jeg da på det jeg trodde, og følte, var toppen av oslo. ekeberg var for meg en ansamling av hus mitt oppå en haug litt uttafor oslo. fin utsikt, ja. men jeg så den nesten ikke gjennom svettdråpene. fra en fest litt oppi svingen kom en middelårig mann. spurte han om hvor brattlikollen var. 'jo, hvordan skal jeg forklare det da tro? det er oppover der.' sa han, og pekte 45% oppover i lia. trodde jeg var på toppen jeg. skulle ønske han var litt fullere enn han var, sånn at det var grunn til en ny spørrerunde, men svaret hang vel desverre litt for mye på reip med tanke på tidligere beskrivelser.
så bar det videre oppover. og nå ennå brattere. du skjønner at du sykler en vei man burde tatt trikken når ungene i bilene som kjører forbi ruller ned ruta og heier på deg i det de kjører forbi. brattlikollen virket som det høyeste punktet sør for bergen(akkurat som jeg har peiling på sånt...), men endelig syntes jeg at jeg skimtet en horisont langt der framme. og etter et par spørreundersøkelser og telefonsamtaler viste seg at nå var det bare noen gater opp, så var jeg i dovresvingen. 'aha', tenkte jeg; 'o v e r r a s k e n d e'. og sykla oppover litt til.
så var jeg der. go'varm og dobbeltrent.
det var ikke bare å sykle til ekeberg. jeg trekker tilbake tidligere oslofolkfordømmelser.
det var langt til ekeberg.
jeg tok trikken tilbake, for å si det sånn.

2006-09-03T05:22:00.000-07:00

jeg er veldig gla i å kjøre bil. det har jeg vært siden pappa tok meg med på biltur.

og det er en stund siden.

min himmelske Pappa

2006-08-19T09:56:00.000-07:00

jeg skal skrive en blogg om det viktigste i livet mitt. om min himmelske Pappa. det utfordrer meg, men jeg tror det er på tide. ikke det at bloggen har vært en utbrettingsplass for meg, men allikevel. bloggen sender jo på en måte ut signaler om hva jeg går og tenker på. plutselige impulser(langbeina rise) eller livslange tankerekker(østlandet vs. vestlandet). bloggene sier uansett noe om meg, det er rett og slett ikke til å komme bort ifra. så selvom jeg må legge på litt mer seriøsitet nå enn jeg har gjort før, kaster jeg meg utpå.

det er utfordrende å skrive om Gud. om Han. det er ikke bare å beskrive et innsekt med lange bein. Han er lissom ubeskrivelig. så vanskelig å sette i bås eller si noe konkret om. Han er sjefen over alle båsene, Han er over alt det konkrete. Gud er stor, Herre over alt. men Han er noe mer personlig for meg enn alt annet. Han spiller på min innerste strenger, får meg til å gråte uten at jeg forstår hvorfor eller hvordan. Han kan fylle de lengslene og tomrommene jeg ikke aner hvordan jeg skal fylle. jeg kan klatre opp på fanget, bare være jenta Hans. og da trenger jeg ikke være flink, forbilde, bekymringsløs, perfekt. da kan jeg bare være meg, akkurat som jeg har det akkurat da. også er det greit. jeg legger meg jo ikke akkurat fysisk på en sky, men det er som om mine tanker, følelser, lengsler roer seg. som om de senker skuldrene. og skjønner at det er greit. det er allikvel av nåde at jeg befinner meg på dette fanget til Gud. verdens beste Pappa fikset jo fanget. uten at jeg fortjener det kan jeg vite at varmen fra fanget Hans er kjærligheten Hans for lille marenmor. og det er for meg, ikke for alle tinga jeg fikser. varmen er konstant. det er alltid et hvilested i fanget Hans. Han elsker det når Hans umulige barn kommer tilbake med tillit. ber om tilgivelse. får det. og hviler på Pappafanget igjen. og når jeg har liggi der lenge nok til at jeg kjenner meg varm og trygg på ekte da kan jeg reise meg og ta tak i handa Hans. jeg vet at den samme varmen er i handa. så viser Han meg hvor jeg skal gå og hvordan jeg skal leve livet mitt. fordi Han vet at det er best. og om jeg blir sliten, kanskje løper for fort, sånn at jeg ligger foran Han, og faller, så er Han der. tar meg opp i armene og legger meg på fanget igjen. viser meg nåde på nytt. gir meg tid. tar meg i handa igjen. ja, det tar lang tid. for jeg faller stadig vekk og må opp på fanget og begynne på nytt. men det går framover, jeg kommer videre på den veien Han har planlagt for meg, den veien som er best for meg. og jeg skal slippe å føle meg mislykka. Han er så god mot meg. Han er min himmelske Pappa.

Takk Gud.

langbeina rise

2006-08-06T16:34:00.000-07:00

det er en nydelig tid dere. sol og sommer og all mulig herlighet.
men det er ett irriterende moment. momentet som gjør at jeg ikke sover nå, men sitter på datan og frustrerer meg ut(ny måte å si at man får ut sin frustrasjon på). jeg har hatt en lang dag. kirken og stranda og bursdag og telefonprating. sliten og klar for senga. dere skjønner hva jeg mener. så dukker den opp. den summende og ekle lyden som sier deg at du på ingen måte er aleine i rommet. dssssss. pfott. dssss.
så er det plutselig en hel klubb. bare fordi jeg glemte å skru av lyset på rommet og lukke vinduene har en klase med flygende legemer etablert seg på rommet mitt. og jeg er ikke interessert. møllene er forsåvidt greie. de flyr naivt opp mot taket på en forgjeves søken etter den ikke-eksisterende takluka. men så er det de himla langbeina risene. de flyr mot meg med beina først. og da er det ikke snakk om to bein, men seks, syv, åtte lange bein(derav navnet). de spriker mot meg og holder kursen stø, i den grad langbeina riser kan holde en stø kurs. også dulter de borti meg med den ekle tynne kroppen sin og de vimsete vingene. og jeg, jeg er ikke komfortabel en plass. liker meg ikke. liker DEM ikke. og ikke tør jeg å ta dem heller. prøver å forvirre dem med lyset, henter en boks til å fange dem i. håpløst prosjekt. jeg får meg bare ikke til å ta på dem. med frykt i blikket kikker lille meg opp mot de store langbeina risene som på sin klumsete og ufyselige måte har inntatt rommet mitt.
det er derfor jeg sitter her. har skrudd av lyset på rommet og lukket opp døra. håper de flyr ut.

historien om en krik-turnè. del to (VIKTIG Å LESE DEL EN, som ojsann havnet under, FØRST!!)

2006-07-30T17:33:00.000-07:00

klokka begynner å bli mye, partiet under øynene blålig. men man fullfører jo det man har begynt på - gjør man ikke? og i alle fall når vi snakker debutdagbok og del to.

det er aldri greit å utsette noen, meg, for åpen vold, men for noen er det mer greit enn for andre. erlend er ikke helt som andre barn. av og til får han lyst til å bruke den gjennomsiktige teipen til helt andre ting enn det den var ment for. det kan være å teipe sammen meg eller å tette alle glipper så ikke lufta kommer inn når han som vanlig pumper seg full av luft ved hjelp av sin gode venn og ballpunpa. jeg sa ikke at det var greit. men dette legger i alle fall opp til en viss form for forsåelse.

skulle tro krik-kontoret hadde sørget for i alle fall en normal makker. men imens den ene pumper og jeg ligger teipet på gulvet, bruker den tredje tiden på å tenke at han er utrolig tøff. den blå allierte har blitt til den grå allierte. og tar jeg ikke helt feil syns jeg å huske at han stilte med briller også. snakk om å fyre oppunder!

tro det eller ei. medlemmer skrev seg på lister og krik-kolleksjonen gikk som varmt hvetebrød. en uke i hardt og variert vær. i telt, i seng og på bergensergulv. med fotballcup, billig mat, bading og deilig lovsang. jeg koste meg. og blei ganske sliten. det blei audun også. det er derfor han måtte konsentrere seg så mye når han kjørte at han så apatisk ut. og om han skulle falle ut av transen og inn i snytemodus, var det inneforstått at som kvinne var det min oppgave å sørge for at vi ikke havnet i autovernet. eller grøfta. iiha. vi snakker ni til seks med vekselvis apati og snyting. og meg halvveis liggende over rattet.

skulle tro jeg hadde hatt en vond uke. det har jeg ikke. hvis jeg legger spøkens triste trut til side og ikler meg alvorets smil skal jeg fortelle deg at guttene "mine" er tidenes beste reisekamerater, og at askøy ikke er så aller verst. nå kunne jeg godt tenke meg å legge inn et skikkelig alvorsglabilde, men siden ikke datan vil det, ser ikke jeg noen god grunn til å starte en diskusjon(jeg antakeligvis vil tape) og gå inn i natten med et nederlag om hjertet. derfor avslutter jeg denne dagbokblogg og del to her og nå. med smil og takk og trøtte øyne.

historien om en krik-turnè. del en

2006-07-30T16:49:00.000-07:00

du lurer kanskje på hva jeg gjør i sommer. dette er vel egentlig ingen dagbokblogg, men en museoppdatering har aldri skadet noen. derfor skeier jeg ut og blottlegger min siste ukes herlige sommerjobb. trofaste teamtjeneste. misjonstur. vervetvang. kjært barn har mange navn. jeg kaller det krik-turnè.

dette ble den tredje uka det. mine trofaste to og jeg tok krik-bilen fatt, knyttet skoene og vendte snutene forbi nissevann og mot skarre-land. helt riktig; jeg snakker om bergen. utenfor den brennende byen(tok du den du?) lå vårt mål. askøy. med solbrillene optimistisk i sekken og regnjakka realistisk på toppen av baggen visste vi lite om hva som kunne forventes når drøssevis av banditter samles på et sted. vi skulle finne det ut. og vi skulle omvende dem. krikere skulle de bli, alle som en. inkludert i herligheten fantes både høylytte trøndere i naboteltet, klam luft og klegg. men det visste vi lite om.

du som blei litt redd for at jeg nå hadde glemt musefaktoren på dagboksaken, kan nå senke skuldrene. det er bare så viktig med en god innledning. fra nå av er det plankekjøring. harde og myke fakta om hvordan livet på krik-stand arter seg. enjoy:)

jeje - min bror bjørnen og meg. erlend og marenmor, fjellet og vannet i skjønn forening.

du skulle faktisk ønske du så bildet som kom FØR dette i serien. hviiiiiiiiiiiit rumpe. tolk det som du vil. tjoho.

gjengen. så harmonisk. så skjønt. men under den myke, mjuke, fasaden...

... skjuler det seg en hard virkelighet. i full offentlighet teipet de meg inn i gjennomsiktig teip, slik at tilfeldig forbipasserende bare "plutselig" kunne komme borti. den blå allierte var en sånn. og du ser at jeg lider. de medlemmene vi fikk den dagen var det jeg som skaffet. sympatimedlemmer kaller vi dem.

det er enten noe rart med begrensningen på innlegget, eller noe rart med meg. dette er ikke bare min første dagbokblogg, det er min første blogg bevisst(har jo hatt mine krangler med datan jeg og) skrevet i to deler. dette var del en. over til del to.

kanskje kranken ikke hadde fått kaffin sin. eller no.

2006-07-18T07:15:00.000-07:00

la meg skrive en blogg om. forresten - sparer det beste til slutt. skal ikke sjekke fasiten før man har gjort alle oppgavene, det er vel en kjent sak.

jeg lurer på om det er noe man vokser av seg. i alle fall har jeg blitt mindre opptatt av det. påstår på ingen måte at jeg ikke tenker på det og lengter etter det når jeg ser på de utenfor butikkvinduene. men det er liksom til å leve med at jeg bare sitter her foran en skjerm, og den eneste form for stråling jeg får fra den er den typen som gjør at det svir å lukke øyna ordentlig etter en stund. og det er ikke jeg så avhengig av. men på en annen side, to av de menneskene jeg vet om som bruker mest tid, og virkelig koser seg under disse omstendighetene, det er mamma og pappa. og hvis det skulle hatt avtatt med åra måtte det ha vært syke tilstander da de gikk på videregående. hadde ikke fått meg seg mye klasseromsundervisning de da gitt. lite veit jeg om de egentlig fulgte noe særlig med, men det veit jeg; at skikkelig folk har det blitt av dem. så kanskje det ikke gjør noe at jeg er litt opptatt av det ennå. selv om det er blitt mindre. det er egentlig verst når jeg er på jobb. i forhold så blir jobben så meningsløs. muntre folk tusler innom, kjøper seg en oslo gospel choir - cd og valser fornøyde ut igjen. jeg stiller meg to spørsmål. hvorfor i alle verdens land og riker er dere inne i en butikk når alt jeg tenker på er å komme meg ut? og - forventer de at jeg skal være like blid tilbake? det hørtes fryktelig aggressivt ut. det var ikke det, bare en liten utblåsning, for jeg er i grunn ganske blid i møte med kundene. utblåsning på samme måte som kranken. det er ikke sikkert kranken var så utrolig sinna når han møtte jack sparrow, kanskje han bare var litt småirritert og trang en liten utblåsning. kanskje han ikke hadde fått kaffin sin. eller no. men en ting er i alle fall sikkert, at hvis jeg hadde vært kranken hadde jeg ikke tenkt mye på MITT irritasjonsmoment, selvom han er i nærheten av saltvann stadig vekk. og da er det jo ekstra effektfullt. jeg tror ikke det er noe jeg vokser av meg heller. jeg tror det går i bølgedaler. kanskje er jeg gal av lengsel i morra eller i overimorra. for kjenner nemlig det kommer litt når jeg tenker på det. det var jo ikke ille de forrige ukene. da var jeg nesten, jeg legger til nesten, likegyldig til det. men før det så. nok om det. man har kanskje tatt poenget.

jeg er på jobb og har saklig lyst til å sole meg.

2006-06-21T10:33:00.000-07:00

en kan jo lure på hva som er brannen bak alle finurlige lidenskaper i denne verden. hva som virkelig driver folk til å gjøre de merkeligste ting for å kunne gjøre det som må til for å tilfredsstille dem. lidenskapene kan være så mangt, men de har ofte den fellesnevneren at de i utgangspunktet virker totalt absurde. til du selv tennes... også er du i gang. det ene fører med seg det andre. og plutselig er det du som gjør de snodige tingene og er pådriverne til alle de fascinerende forslagene. hvor jeg vil?

jeg har startet min karriere som linedanser. bortsett fra at jeg ikke danser. litt mer linevandrer kanskje. tro det eller ei. jeg er bitt av basillen. i kragerø. noen spendte et tau og sa at jeg skulle gå på det. og det gjorde jeg. til tross for at det kostet. tålmodighet, smekk og fall. og svette. for du må ikke tro at det å gå på line er en lett ting. å neida. konsentrasjon, blikk, BALANSE, teknikk, magemuskler. jeg lover - det er ikke den ting du ikke bruker når du så stilferdig og rolig du bare kan vandrer bortover lina. jeg må rett og slett si det som det er; det er så gøy. skikkelig moro. punktum finale. selvom det er litt rart. jeg kan jo forstå det. jeg viste min elskede pappa en video av datter som linevandrer og fortalte om fenomenet. og det er gøy? sa pappan min. og jeg anklager han ikke. jeg bare humrer på innsiden og gleder meg til han ringer til oslo og sier at det var godt han ikke kappa de to trærne; perfekte for line.

vel, jeg koser meg. det er sommer, det er sol og jeg har lært å gå på line. og jeg kan til og med snu. PÅ LINE.

og for de som skulle finne det relevant; jeg snakka to timer med en som har telefonskrekk. og hun er heit.

from paris to berlin

2006-06-08T00:50:00.000-07:00

en liten prekestobildeting. fra prekestolen til bulgaria. from paris to berlin.

framtiden på SUNNY BEACH

2006-06-01T04:33:00.000-07:00

for meg har nå bulgaria blitt mulighetens land. stedet der det flyter med melk og honning. evnt øl og pommes frites. ikke det at jeg kommer til å svømme i noen av delene, men ryktene sier det at sunny beach er plassen for livsnytere. og selvom jeg ikke har planer om ølinntak eller fråtsing i frityr regner jeg meg selv innenfor den kategorien mennesker som lett kan trives i sol, uten å måtte aktiveres noe videre. kanskje ikke et år, men en uke med en god venninne - lett for meg. spiller ingen rolle at hotellet ikke er femstjerners eller at bikinifargen ikke er intakt, jeg skal og vil storkose meg i pratende tilstand på en av verdens strender. vi snakker go'praten, vi snakker sommer, vi snakker volley, vi snakker avslapping, vi snakker restauranter, vi snakker herlig vann. rett og slett. vi snakker.

2006-05-22T12:47:00.000-07:00

hun er 20

hun er snill

hun er 20

hun er god

hun er 20

hun er modig

hun er 20

hun er brun

hun er 20

hun er fascinerende

hun er 20

hun er hærlig

hun er 20

hun er gunn

og jeg er gla i hu

gratulerer med dagen min kjære

ida.

2006-05-10T08:06:00.000-07:00

nå skal jeg fortelle en fin historie til ære og heder av ida.

for snart 20 år, sprellet en baby ut mellom beina til en hærlig kristiansunder. mor er strålende fornøyd. prinsessa mi. fra den gang av var hun bare det. prinsessa til mor. og kjenner jeg situasjonen rett slo far til med en slående kommentar. og begge lo. de to storebrødrene var knallfornøyde. heitere baby skulle du leite lenge etter.
denne jenta var av den typen som alle flokket seg rundt. menneskemagnet. ikke bare de typene hun helst ville tiltrekkes, men stort sett det som kunne stå og gå. det var jo ikke så rart. for hun var både vakker, mystisk og festlig. hun var ganske god på å sykle, da som nå. og en gang tok bestefaren et bilde av henne og to av hennes etterhvert fire brødre. etterhvert fikk hun også en søster. som kunne brukes til så mangt. for eksempel å ta telefonen. middagen var alltid det beste jenta visste. da lo de så mye. ikke bare av henne, men alle var like morsomme. for de hadde arvet humoren av faren sin. også fikk de ganske god middag også, for mor er ikke bare god på å le av far og til å si prinsessa mi. så selvom ikke jenta er så storspist, så likte hun middagene.
familien og jentas lidenskap spiller på hjertets strenger. riktig. hun spiller cello. hun øvde som en helt og hun blei farlig god. det var ikke måte på hvor ettertrakta hun skulle bli, overalt ville de ha henne til å spille. til og med tyrkerne var bergtatt. og det passer jo da. for hun er jo den typen som alle flokker seg rundt.
på videregående fortsatte bare beflokkingen. di vanlige elsket henne. og alle de tøffe musikkguttene med bandinstrumenter. jeg er himla god på navn, men til og med jeg har problemer med å navngi alle guttene som fant sin heltinne i denne jenta.
hun er gla i forandring også, denne jenta. plutselig hadde hun krøller. før var det helt slett. men som den altmuligjenta hun er hadde hun plutselig både korketrekkere og farga øyevipper. og populæriteten minket ikke. hun var det forunderlige og rytmiske, taktfulle og morsomme midtpunktet. naturlig. til og med på danseeksamen hadde hun et solonummer. ska sei.
hun imponerer. og hun gjør det fortsatt. finnes det virkelig jenter som både tenker og fjaser? ja, det gjør det. for jenta er den typen. i tillegg til å være typen mennesker flokker seg rundt er hun både filsoferende, tenkende, dagbokete og en rev på å be. jeg kan ikke annet enn å løfte blikket ennå hun er lavere enn meg. multitalentet med enormt potensiale og heite former. men hun vet det. at det er ikke på grunn av at hun er pen og har heit kropp at jeg er gla i hu.

dette var den fine historie om den nydelige og fantastiske jenta. til ære og heder av ida.

hrmf

2006-05-01T13:37:00.000-07:00

okei. drittdata.
jeg innrømmer at halve poenget med blogg er kommentarer.
når det viser seg at kommentartingen falt ut på kjære veiskillet mitt.
så kommenter her.
takk. dere er så snille.

veiskillet

2006-05-01T13:31:00.000-07:00

jeg lurer på hvorfor livet mitt aldri begynte å handle om band. at jeg valgte den sunne vei. ved veiskillet valgte jeg vekk den veien med strenger som autovern. kanskje jeg aldri så målet, eller at jeg forsto min begrensning. ikke godt å si. jeg prøvde jo ganske lenge da, og på sett og vis er jeg såvidt på fortauet. i alle fall på plenen mellom veiene. jeg spilte jo flittig på piano i mange år. på musikkskolen, sammen med marianne og i kirken. jeg blei himla populær også. i hvert fall blant de gamle damene og musikklærerne. marianne og jeg var til og med på stjernekonsert i vestfold. det var ikke hvem som helst som fikk være med der. marianne hadde til og med på seg rutete kjole. men allikevel ble det ikke noe bandkarriere på meg. ikke engang da jeg spilte everything I do som preludium i kirken var det noen som oppdaget meg. kanskje handler det ikke om et valg engang. kanskje det bare er det at jeg aldri blei oppdaget. det kan jeg virkelig lure på. og det gjør jeg. har egentlig gjort det helt siden da jeg satt på kult og drakk kaffi og snakka om at det var respekt at jenter snakka om det som skjer på do når man spiser indisk mat.

vår, vestlandet, romantikk og avløsere

2006-04-23T15:28:00.000-07:00

i går måtte jeg nesten slå meg selv. det var like før jeg tok ord i min munn som kunne antyde at stavanger er en deilig by. ikke det at stavanger er en grusom by, men sånn værmessig har stavanger blitt en grå sky på min ellers så blå himmel. det var rekene som gjorde susen. ferske reker. en kjapp hundrings og det var krabbeklør inkulder. og ikke så vanskelig å spise som enkelte vil ha det til. en bonaqua-flaske. man tager hva man haver. himmel og jord møtes. i stavanger. hvor utrolig det enn høres ut. jeg storkoste meg. kanskje jeg må vike. for våren i vest. men jeg slipper å slå meg selv, det eneste jeg trenger å minne meg selv at våren bare er en fjerdedel av året.

og våren er fin andre steder også. på østlandet for eksempel. men siden jeg ikke er der, så er det igrunn greit å være her. det er ganske romantisk det her med vår. klassisk romantisk. jeg er av den oppfatning at romantikk ikke trenger å ha noe med truter i skjønn forening å gjøre. romantikk kan være så mangt. for eksempel kan gammelrosa t-skjorter være ganske romantisk. og bondegårder. yrket avløser kan, hvis man legger godvilja til, være ganske romantisk. kanskje bonderomantisk. toppen av et tak i dehli er også ganske romantisk, selvom det inkulderer et helt team og turister med tunneller i ørene og naturlige dreds. sommerfugler er ganske romantisk. jeg kan faktisk kjenne følelsen av ekte, klassisk romantikk i løpet av en joggetur rundt mosvannet. jeg har aldri sett på meg selv som en romantiker. men kanskje jeg må revurdere min oppfatning. enten av begrepet romantikk eller meg som person.

en siste ting. "Tidemanns kafé". den er skikkelig romantisk.

ONLY GRACE

2006-04-13T18:14:00.000-07:00

There is no guilt here There is no shame
No pointing fingers There is no blame
What happened yesterday has disappeared
The dirt has washed away
And now it's clear

There's only grace
There's only love
There's only mercy
And believe me it's enough
Your sins are gone
Without a trace
There's nothing left now
There's only grace

You're starting over now Under the sun
You're stepping forward now A new life has begun
Your new life has begun

And if you should fall again
Get back up, get back up
Reach out and take my hand
Get back up, get back up Get back up again

- Matthew West & Kenny Greenberg

kommihjem-hjem og god påske

2006-04-10T13:24:00.000-07:00

på tide med en jegharkommihjem-blogg. for å si at jeg har kommi hjem og litt til.
og i skrivende stund er jeg helt hjemme. så hjemme at meg og mine elskverdige foreldre i dag har benyttet det nydelige påskeværet på fjellet. og da er man ganske hjemme.

å'en og ø'en min har falt ut av touch, ganske upraktisk. et av de mange varige men som følge av teamtur. de fleste er gode å ha med seg, men som dere skjønner, noen laster er verre å bære over med enn andre. men teamturen var god for meg likvel.

kan skjønne at det kan være vanskelig å forstå med tanke på hvordan dobesøkene mine har utartet seg. men jeg er en tøff jente, uten mange i sitt slag. så tross alt flytende og harde ting, noe som har gjort meg merkelig mage i en måned; teamturen var en god ting. india er en god plass. og Gud er en god Far. jeg kunne skrivi en avhandling, men det skal jeg ikke gjøre. dere kan ringe meg. er det noe jeg kan så er det å prate om gode ting.

over til noe annet. for å gjøre en ting klart; denne bloggen kommer aldri til, og har aldri ment å være, en seriøs oppslagstavle. derfor hopper vi fra india til eik og til mine lår. kanskje er jeg ikke helt normal, har jeg funni ut. for to dager siden var marianne og jeg ute på en av våre milelange turer under den romantiske stjernehimmelen over slagendalen. lufta var frisk, og da jeg låste meg inn med ekstranøkkelen etter at klokka hadde runda tre om morran/natta begynte jeg å klø. noe vanvittig på låra. det var akkurat som om varmen kom i kløende form. vet ikke hva som er å foretrekke; kald hud eller intens kløe. onde mot onde. og er det en ting jeg har lært av min pappa er det å klø tilbake. jeg klødde som en galing. huden blei rød og klokka blei halv fire. men til slutt fikk jeg sove. nei, kanskje er jeg ikke helt normal, har jeg funni ut.

plipp plopp. kanskje har den indiske bedageligheten redusert mine skriveferdigheter. kommer sterkere tilbake. lover.
for å rette litt på det hele legger jeg ved et fint bilde av sigrunn og meg i indiske kjoler.
og god påske.

goey aa starte alle linjene fra hoyre. GOEY.

2006-03-25T05:17:00.000-08:00

drittpc. kanke bare slaa seg av midt i tidenes innlegg. joda.

magen er fortsatt rar. ja - jenter prater om saant. har gitt opp normal mage, tar det naar jeg kommer himat.

issjokoladekaffi har erstatta choco, men barnegroten holder tritt. hehe. lurer litt paa hva hoteleieren tror jeg bruker one bottle with boiled water til hver dag.

den vestlige kafeen som sigrunn og meg bruker som fristed fra misjonartilvarelsen har forandra seg til selveste misjonsmarka. i gaar gav vi dem lovsangsmix som ljoma utover kaffidrikkerne da vi titta innom i dag. hei og haa.

i gaar hadde vi open air. da dansa marenmor foran 300 indere. kjaere vene. den satt langt inne. vi kjorte drama og alt mulig. eneste distraksjonsmoment var frykt for at villhunden som valset rundt dj maren under den bortkomne soenn skulle vanne boomblasteren. men den noeyde seg med aa kose seg litt med skjerfet som den bortkomne soenn skulle faa ved hjemkomst. jeje, hva en misjonar maa vende seg til.

vel, Gud er med og dans er goey. hehe. goey blir goey naar det ikke finnes norske bokstaver. goey:)

haaper pcen holder seg paaslaatt til jeg har lagra.

babygroet og chooco er undervurdert magemedisin

2006-03-21T06:30:00.000-08:00

oppdateringer i ny og ne. den forrige var lang. denna blir litt kortere. for jeg sitter lissom saa trangt. mellom to spillegale indere.

jeg er egentlig ganske fornoyd. ting og tang begynner aa bli litt fastere i fisken etter at jeg skjonte at jeg rett og slett ikke var noen rev paa indisk krydder, og valgte french fries istedet for gronnsakmiks med gul ertesuppe uten erter. og for all del. babygroet, hvete for 6 til 24 maaneder, og chooco uten melk i mengder gjoer underverker paa hotellrommet. dagmorres var skjonn; ringer ut i resepsjonen (vi ligger nemlig paa et hinduhotell, for misjonarsjefen vaar Alok har et kristningsprosjekt gaaende med eieren) og bestiller "one butter toast, one black tea and a bottle with boiled water". det normale til sigrunn, og det kokte vannet til maren. ingenting saa snacksent som hvete i tennene om morran. kan til noeds faktisk sammenlignes med mammas havregroet. og det er det ikke mye som kan. og som dessert mauler vi begge choocos til den store gullmedalje. og i tillegg til at vi baade er med i prosesser til hotelleiere, kjorer evangelisering for 40 dovstumme(ikke dumme), har morrasamling for bibelskole og opptrer med dans som om vi ikke skulle gjort annet, saa kan jeg vel bare ende opp med aa si at;

joja, jeg storkoser meg faktisk i india.

chooco er forresten indias svar paa sjokoladecornflakes.

aa se det man ikke vil se

2006-03-16T06:46:00.000-08:00

vel, torsdag. og tror jeg kan telle paa en haand hvor mange maaltider jeg har faatt i meg siden mandag. siden jeg er paa bedringens vei naa, kan jeg le av deg - men tro meg; hadde dere snakka med meg til morran i dag... da hadde dere ikke faatt noe svar. for kreftene var omgjort til flytende gugge som ingen vil se. forresten var en litt morsom episode med akkurat det at noen maa se. vi var i den typisk usentrale delen av himalaya; bunkulung. det vil si halvannen time rett ned, og tilsvarende+ oppover igjen. og bil var et ikke-tema (selvom bilene her mestrer det helt utrolige terreng uten speedometer eller bensinmaaler eller andre unodvendige ting). sta som jeg er ville jeg vare med paa misjonstur(frista forsavidt ikke aa ligge en hel dag i et hus med folk tittende innom stundom stott. hoflige; aa ja, irriterende; m-m..), selvom kroppen var tom for naring. saa med et smil munnen putta jeg i meg seks kjeks og noen kulltabeletter(litt fordi det hortes bra ut og litt for aa tilfredsstille bjorn) og satte i gang sammen med resten av gjengen. reisefolget utenom oss nordmenn var Nima(gift med hun-Nima) og Markus(tolk og ennaa bachelor; "still searcing for Eve") - vaskeekte evangelister begge to. saa da vi paa vaar eksotiske vandring i villeste himalaya passerte en gjeng med tearbeidere(alltid kvinner); var det mest naturlige aa foreslaa en dans. for alle liker dans. og jada - jeg ville vare med. det gikk jo saa bra det her - i nedover bakke. men da vi kom til snurringa i dansen(har jo en del av det - er jo Benedicte som har satt sammen), innhenta virkeligheten meg. etter det blei lissom smilet bare falskere og falskere. men det var fortsatt nedover, og litt stummere fortsatte jeg i det gode sivet vi var kommet inn i. i bunnen av dalen skulle vi present our program for 30 elever og tearbeidere. da blei jeg sittende. by the way - vi har snakka om Jesus til utrolig mange som aldri har hort. fantastisk aa vare med paa.
saa var det oppover. og nedover for min inside.
for da vi skulle ta en aldri saa liten snarevei til maalet for turen; bunkulung, betydde det en bratt vending mot himmelen. og en bratt vending i mitt system. for plutselig skulle ikke kroppen min bare sende ut ting bak, men ogsaa foran. sa det lille som var i den; kjeks og saann kom i hui og hast med graat og spytt. ikke godt aa spy paa ikkeno. men det er ingen annen maate aa gjore det paa enn aa stable seg paa beina. juhu. hadde det ikke vart for at jeg var paa misjonstur da, kunne jeg nok lett falt i fristelse til aa slippe fra meg en glose eller to i stillhet. om ikke annet fikk jeg i alle fall pleiet min introverte side - ikke saa motagelig for samtaler i saanne situasjoner.
endelig; bunkulung. og det er her det med aa se paa det man ikke vil; som egentlig var poenget med hele historien. saa du som bare var interessert i det; beklager. doene er jo ikke helt det store her - men det er utrolig hva man vender seg til, og jeg har jo aldri vart kjent for min prippene side. man bare setter seg ned og slipper seg los. og naar man har diare snakker vi oppimot 20 ganger serios slipping i dognet. saa vant til staadoer og simpelt skyllesystem - det blir du. i huset vi fikk lane i bunkulung(folk er vanvittig hjelpsomme og gjestfrie - skulle onske jeg var mer gla i te...), kom dofolelsen over meg. siden jeg ikke fikk i meg noe sarlig var ikke dobesokene saa hyppige paa vei ned i dalen - men noe meldte seg i anmarsj. saa jeg fant doen. og gjorde det jeg matte. bare saann at dere skal vite litt; fargen var prega av bjorns anbefalte kull og konsistensen minnet om milkshake. etter at jeg var ferdig og lydene hadde ljoma utover hele bunkulung gjorde jeg en INTERESSANT oppdagelse. greit at det ikke var noe oppdragingssystem - men det var ikke noe vann i det hele tatt. og nedi der saa det rett og slett ut som om det hadde gaatt villt for seg. hehe.
poenget; Borge var nestemann:) men han sa han kunne rydde opp. skulle bare pisse sa han - villmannen fra bryne. og jeg sjekka etterpaa - saa ingen stakkars indere skulle faa sitt livs opplevelse paa do - joda, Borge hadde pissa som aldri for aa rydde opp etter min ugjerning.

detta blei litt langt.
hvis dere tror at jeg har mest aa si om mine dobesok her i india, saa er det nok ikke saa helt galt - diare i fire dager tar paa. men jeg opplever mye bra og. inderne gir lite respons paa forkynnelse - men vi vet hvertfall om en mann som blei saa touched by the drama at han gikk strake veien til bunkulung foer oss aa kalte inn til mote. og mannen var pensjonist og vel saa det. Gud er stor og indere er spreke.

...og dette var en mye finere indisk do enn den i bunkulung.

live from Mirik

2006-03-13T00:25:00.000-08:00

og jeg trodde datan paa imi var treig...! det er forst naar en sitter paa en internettcafe i Mirik at du virkelig forstaar at det er en prosess aa komme fra det ene stedet til det andre, ogsaa i www-verden. men naa er jeg her. og jeg betaler for det. mannen som sitter ved meg unnskylder at msn ikke virker og at det gaar a bit slowly. men sot er han der han sitter, med nok gele og trekjede rundt halsen. koser seg nok med at acta har opptatt alle skjermene, og han tjener gode penger. kjekt for han det:)

jeg har faatt det litt paa kroppen, da. faar aa si det paa en saa hygienisk maate som mulig. jeg har det straalende, men det er akkurat som om kroppen ikke ordner opp med maten som den pleier. men jeg takker Gud at jeg ikke har magevondt, og at det ikke er saa unormalt som det ser ut som(hvis du ikke taaler det, saa tenk ikke noe mer paa det..). men maten er jevnt over god. jeg har spist alt. bare en liten sak som var litt tung aa fordoye; flesketerninger. og da snakker vi ikke smaaterninger - men saanne skikkelig solide terninger med storrelse paa saanne flotekarameller du finner i smaagodten. med svorgreier og alt. fytti hum. men som sagt; det gikk ned. og jeg var stolt. saa paa mange maater var det en fin ting.

i dag hadde jeg min forste tale for 280 indiske elever. takk Gud, for det gikk faktisk ganske bra! veiva litt med armene, og doyouunderstand-er litt saann innimellom, saa tror jeg at jeg fikk fram at Gud er god og at Jesus er den eneste veien til frihet. og det er bra. for det er i grunn det som er viktig aa faa fram. saa sang vi av vaare lungers fulle kraft og gjorde bevegelser til vi blei svette - og vips 280 elever til Lord I lift Your name on high og armer og bein overalt. det er faktisk god stemning.

velvel. hvis jeg skal rekke og logge meg ut og publisere dette for tiden min er ute, maa jeg vel begynne paa reisen naa. takk og bukk for bonn. og ikke slutt med det. trenger det mer og mer. baade psykisk OG fysisk;) det er ikke saaaaa herlige doer her...

2006-03-07T01:01:00.000-08:00

velvel. dette blir kort.
ikke tid til så mye mer i disse pakke-tider.
okei, folkens - India på programmet.
en ting; kan dere be for meg? Det ville vært best, trenger det. Takk.
well, I'm leaving on a jet plane. don't know when I be back again.
jo, forresten. 6.april.
nuss på nasen

hullet ingen propp kan tette

2006-03-02T11:38:00.000-08:00

det er så lenge siden. kjenner savnet vokser i meg. spiser meg sakte men sikkert opp innenfra. resultatet er tomhet. en tomhet jeg må vende meg til, fordi jeg kommer til å måtte kjenne på den dag ut og dag inn i over en måned. ikke det at jeg ikke kan ha det godt, men det er alltid noe som kommer til å mangle. problemene som alltid dukker opp når det går så bra, men som du med sikkerhet kan vite at snart blir løst(om da ikke en av aktørene har bestemt seg for å forlate den siden av sin eksistens). den jeg skal bli og den jeg skal bli sammen med. de uskyldige og sjarmerende feilene og de romantiske virkelighetene. de irriterende som aldri skulle vært der. og de man bare må ha mer av. det at det er noen for enhver smak. det at du ikke trenger å være skikkelig uskikkelig for å havne oppi trøbbel - noe som gjør trøbbelet mer gøy enn uoverkommelig. ja, tomhet. mangel. mange dager som ikke blir de samme. tjue minutter som ikke blir som de skal være. som ikke inneholder det jeg vil. kall meg gjerne overfladisk.
MEN Å TETTE HOMEANDAWAYHULLET I EN MÅNED ER INGEN ENKEL SAK.

meg og gutten min

En kveld med Toshiba.

2006-02-18T10:16:00.000-08:00

frustrasjon. datafrustrasjon. og en viss tilfredsstillelse. jeg fikk et bilde inn. og jeg lover; det er ikke fra google. jeg trodde en stund at det bare var google som kunne gi meg det jeg lengtet etter. bildene. fargeklattene. menneskene. men også datamaskinen til elise ville til slutt. den er en ekte harding. kompromissløs. jeg kunne ikke bare klappe den sammen - jeg måtte smøøre meg med tålmodighet. være klar over at alt gikk akkurat hvordan Toshiba ville.

jeg har kalt bildet SE OPP. hvorfor er ganske klart. det er det som er forundringsmomentet i bildet. vi er på fotballkamp. det er spennende på banen. men det eneste vi kan gjøre er å se opp. mysteriet utspiller seg utenfor bildet. i en dimensjon som ikke er fanget opp av linsa. det eneste en utenforstående kan vite er at to vakre jenter på fotballkamp ser opp. ut av kameraet. vekk fra svette menner som løper rundt etter en lærball de alle har råd til å kjøpe mange av. det er mystisk. det er verdt en tittel. SE OPP.

jeg er ferdig. det tok noen minutter å overbevise Toshiba om at google ikke var den eneste løsningen. Toshiba en hai, jeg en rev. løpet er kjørt. taggene tok en bit i reveøret. fikk ikke alt det jeg ville. men likevel - SE OPP. på sett og vis vant vi litt hver.

2006-02-04T02:25:00.000-08:00

nå sitter jeg på imi. vanligvis er det fint å sitte på imi. men akkurat nå er det no drit. for jeg skulle nemlig ikke på noen måte vært på imi nå. jeg skulle vært i sandnes. jeg skulle sitti fornøyd som tilskuer i austråtthallen, sett flint rundspille alle motstanderne med skarre-r. istedet sitter jeg på imi. flint har en mindre supporter. kanskje en av en. da taper de sikkert også. mens jeg sitter på imi.

det vil si omstilling. jeg må snu på hælen. vurderer å bake. grove rundstykker på mosvangen. jeg baker aldri. men så sitter jeg også temmelig sjelden på imi og skulle ønske at jeg var på sandnes. en sjeldenhet kommer aldri alene.

men jeg er faktisk ganske glad og. for midt oppi de deprimerende tankene om forsømt søvn, teambilnøkkel innafor kontorlandskapdørenesomjegikkeharnøkkeltil, flint og en malplassert meg på imi, så snør det faktisk. det var, om jeg skal si det selv, en fryd å labbe den lille femminnuttern fra mosvangen. jeg får gode assosiasjoner, østlandsassosiasjoner. kjenner det hvite og rene østlandet kommer innunder sålene og opp, inn mot hjerterota. og det er godt for marenmor.

jeg liker bildesøkermonitorer. ble det riktig? betyr bildesøkemonitorer det jeg mener at det skal bety? uansett, er så morsomt å se hvordan ett ord kan bli til så mye. utenom at hvert eneste ord kan linkes til en naken dame, så er det faktisk ganske mange fascinerende resultater. da jeg i dag skulle illustrere mine følelser for detåværepåiminårmanhelstskulleværtisandnes søkte jeg på drit. det første som kom opp var, ja, en bokstavelig talt drit. likte den ikke så godt, så for ekte ut. det bilde jeg likte godt var kommi opp fordi "ikke drit deg ut på første date" var teksten. god moral, fint bilde. pen illustrasjon.
selvom det ikke er så drit å sitte på imi nå. fordi det snør og jeg allerede kan smake for meg de grove rundstykkene. men bildet uttrykker noe av det som har vært. og som finn sier. det du setter bilde på får du gjort noe med, men det du ikke får satt bilde på gjør noe med deg. fritt oversatt.

barn+kyss=rundbrenner

2006-01-20T10:25:00.000-08:00

noen ganger er det nødvendig å skrive noe uten å ha noe å skrive om.
det man da gjør er å finne et bilde på google og ganske enkelt mediterer over det. ikke meditasjon som i stillhet og ettertenksomhet i tilbaketrukne omstendigheter, men meditasjon som i å la ordene flyte fritt. finne de følelsene som kommer. bare gripe etter det som veller opp og ut i kontakt med DET bildet.
jeg søkte barn+kyss. inspirert av en reklame for kiwi tenkte jeg skulle finne det nydelige bildet av to uskyldige kyssende barn kun iført bleie. i disse pardannende tider kunne det simpelthen vært på sin plass.
det bildet som tiltalte meg mest da de 24 treffene dukket opp var gullfisken. trutmunnen i enden av den karakteristiske, orange kroppen. det ser så enkelt ut. leppe ut, leppe ut. kyss.
det slår meg - enkeltheten i det å leve tilværelsen som gullfisk. de glemmer alt. det er kun i gullfiskverdnen at det er fullt ut akseptert og normalisert å være rundbrenner. ikke det at jeg kjenner presset, men det er jo noe å tenke over. til ettertanke. det er jo meditasjon jeg driver med.
på en annen side. som gullfisk må det rett og slett være umulig å finne kjærligheten. ikke er det enkelt som menneske, og jeg mener - vi har i alle fall en hukommelse som strekker til. sammenhengen kjærlighet - hukommelse overlater jeg til deg å finne. den er god. og den er dyp.
jeg er tom. en kort og mer eller mindre konsis meditasjon.
som startet på google, inspirert av parflommen som har oppstått på imi de siste tider.
barn+kyss=rundbrenner

2006-01-11T13:25:00.000-08:00

Mine kjære; GRATULERER!

jeg hadde virkelig laget et fantastik hjerte med gunn+ørjan i, men paint ville ikke.

ellers så gav jeg noen ordre som ikke var som de skulle.

ett av to.

men det spiller ingen rolle.

Gunn + Ørjan = Sant

og det er så lykkelig

halleluja.

2006-01-06T03:34:00.000-08:00

lenge leve fredager.

jeg sitter her med en underlig følelse av å snart være fri. ikke det at skolen er noe bur, men det er liksom noe med det å faktisk ha muligheten til bare å gå. til å bare gjøre akkurat det man vil. planen var å prøve skia innenfor rogalands grenser i morgen. men det blir for mye forlangt. at jeg kunne sett for meg at det var nok snø til at det skal være verdt mine siste dyrebare kroner, det er langt fra det virkeligheten har å by på. to trekk og 15 cm snø. det er stusselig det. men for å vinkle det i positiv retning betyr jo det mulighet både for lang morra og brudeshow. jeg skal bare være med. så er det sagt. eller skrevet.

friheten strekker seg over tre dager. for den begynner jo, og er faktisk kanskje bortimot sitt sterkeste rett etter skoleslutt i dag. det eneste som skiller meg fra disse tre dagene og friheten, er prosessgruppa. og det går greit. prate er ikke akkurat det jeg trenger fri fra.

vel. dags at sluta. eller no.

2006-01-04T10:41:00.000-08:00

det er et eller annet med meg og sånne ting som det her. jeg blir på en måte litt hekta. har tenkt litt, og jeg tror det er fordi det har noe med mennesker og kommunikasjon å gjøre. jeg elsker å kommunisere med mennesker. ergo - det er i grunn ikke så rart at hektelse kan forekomme.

vet ikke hva det er med kvernaland og dikt. men jeg kjenner at jeg er gla for at jeg ikke står under det presset å måtte rime på enden av hver linje. takke meg til tønsberg. der holder det å bruke nok punktum og stor bokstav. det at jeg ikke bruker stor bokstav, betyr bare at jeg er fra eik. verdens navle. uten navlelo.

barbier har lite navlelo. du får lite av det når du går med magen bar. det eneste du får da er et ekstra spekklag rundt midjen. og det er ingenting. jeg mener - navlelo!! det finner du ikke en gang på eik.

(hvorfor det kom 4 barbier og ikke en? vel, sånt skjer. det handler om å tenke positivt. det fremhever poenget.)

2006-01-03T11:11:00.000-08:00

jeje..
da er jeg inne i denne fantastiske saken jeg og. et univers av blogger. alle med hver sin lille verden. så skal man liksom legge inn tanker og dagbok, og tro at alle og enhver bryr seg. velvel, det er vel lov å håpe.

det blir nok ikke noe dikt med det første, eller noen fancy logo - men jeg er hvertfall innafor.

det er jo egentlig en fin ting. jeg er jo gla i å skrive. også er jeg ganske gla i å prate om meg selv. og av og til er det rett og slett meg revnende likegyldig om noen bryr seg eller ikke. det viktigste er at de later som.

så en kommentar er fint.