langbeina rise

det er en nydelig tid dere. sol og sommer og all mulig herlighet.
men det er ett irriterende moment. momentet som gjør at jeg ikke sover nå, men sitter på datan og frustrerer meg ut(ny måte å si at man får ut sin frustrasjon på). jeg har hatt en lang dag. kirken og stranda og bursdag og telefonprating. sliten og klar for senga. dere skjønner hva jeg mener. så dukker den opp. den summende og ekle lyden som sier deg at du på ingen måte er aleine i rommet. dssssss. pfott. dssss.
så er det plutselig en hel klubb. bare fordi jeg glemte å skru av lyset på rommet og lukke vinduene har en klase med flygende legemer etablert seg på rommet mitt. og jeg er ikke interessert. møllene er forsåvidt greie. de flyr naivt opp mot taket på en forgjeves søken etter den ikke-eksisterende takluka. men så er det de himla langbeina risene. de flyr mot meg med beina først. og da er det ikke snakk om to bein, men seks, syv, åtte lange bein(derav navnet). de spriker mot meg og holder kursen stø, i den grad langbeina riser kan holde en stø kurs. også dulter de borti meg med den ekle tynne kroppen sin og de vimsete vingene. og jeg, jeg er ikke komfortabel en plass. liker meg ikke. liker DEM ikke. og ikke tør jeg å ta dem heller. prøver å forvirre dem med lyset, henter en boks til å fange dem i. håpløst prosjekt. jeg får meg bare ikke til å ta på dem. med frykt i blikket kikker lille meg opp mot de store langbeina risene som på sin klumsete og ufyselige måte har inntatt rommet mitt.
det er derfor jeg sitter her. har skrudd av lyset på rommet og lukket opp døra. håper de flyr ut.