kanskje kranken ikke hadde fått kaffin sin. eller no.

la meg skrive en blogg om. forresten - sparer det beste til slutt. skal ikke sjekke fasiten før man har gjort alle oppgavene, det er vel en kjent sak.

jeg lurer på om det er noe man vokser av seg. i alle fall har jeg blitt mindre opptatt av det. påstår på ingen måte at jeg ikke tenker på det og lengter etter det når jeg ser på de utenfor butikkvinduene. men det er liksom til å leve med at jeg bare sitter her foran en skjerm, og den eneste form for stråling jeg får fra den er den typen som gjør at det svir å lukke øyna ordentlig etter en stund. og det er ikke jeg så avhengig av. men på en annen side, to av de menneskene jeg vet om som bruker mest tid, og virkelig koser seg under disse omstendighetene, det er mamma og pappa. og hvis det skulle hatt avtatt med åra måtte det ha vært syke tilstander da de gikk på videregående. hadde ikke fått meg seg mye klasseromsundervisning de da gitt. lite veit jeg om de egentlig fulgte noe særlig med, men det veit jeg; at skikkelig folk har det blitt av dem. så kanskje det ikke gjør noe at jeg er litt opptatt av det ennå. selv om det er blitt mindre. det er egentlig verst når jeg er på jobb. i forhold så blir jobben så meningsløs. muntre folk tusler innom, kjøper seg en oslo gospel choir - cd og valser fornøyde ut igjen. jeg stiller meg to spørsmål. hvorfor i alle verdens land og riker er dere inne i en butikk når alt jeg tenker på er å komme meg ut? og - forventer de at jeg skal være like blid tilbake? det hørtes fryktelig aggressivt ut. det var ikke det, bare en liten utblåsning, for jeg er i grunn ganske blid i møte med kundene. utblåsning på samme måte som kranken. det er ikke sikkert kranken var så utrolig sinna når han møtte jack sparrow, kanskje han bare var litt småirritert og trang en liten utblåsning. kanskje han ikke hadde fått kaffin sin. eller no. men en ting er i alle fall sikkert, at hvis jeg hadde vært kranken hadde jeg ikke tenkt mye på MITT irritasjonsmoment, selvom han er i nærheten av saltvann stadig vekk. og da er det jo ekstra effektfullt. jeg tror ikke det er noe jeg vokser av meg heller. jeg tror det går i bølgedaler. kanskje er jeg gal av lengsel i morra eller i overimorra. for kjenner nemlig det kommer litt når jeg tenker på det. det var jo ikke ille de forrige ukene. da var jeg nesten, jeg legger til nesten, likegyldig til det. men før det så. nok om det. man har kanskje tatt poenget.

jeg er på jobb og har saklig lyst til å sole meg.