ida.

nå skal jeg fortelle en fin historie til ære og heder av ida.

for snart 20 år, sprellet en baby ut mellom beina til en hærlig kristiansunder. mor er strålende fornøyd. prinsessa mi. fra den gang av var hun bare det. prinsessa til mor. og kjenner jeg situasjonen rett slo far til med en slående kommentar. og begge lo. de to storebrødrene var knallfornøyde. heitere baby skulle du leite lenge etter.
denne jenta var av den typen som alle flokket seg rundt. menneskemagnet. ikke bare de typene hun helst ville tiltrekkes, men stort sett det som kunne stå og gå. det var jo ikke så rart. for hun var både vakker, mystisk og festlig. hun var ganske god på å sykle, da som nå. og en gang tok bestefaren et bilde av henne og to av hennes etterhvert fire brødre. etterhvert fikk hun også en søster. som kunne brukes til så mangt. for eksempel å ta telefonen. middagen var alltid det beste jenta visste. da lo de så mye. ikke bare av henne, men alle var like morsomme. for de hadde arvet humoren av faren sin. også fikk de ganske god middag også, for mor er ikke bare god på å le av far og til å si prinsessa mi. så selvom ikke jenta er så storspist, så likte hun middagene.
familien og jentas lidenskap spiller på hjertets strenger. riktig. hun spiller cello. hun øvde som en helt og hun blei farlig god. det var ikke måte på hvor ettertrakta hun skulle bli, overalt ville de ha henne til å spille. til og med tyrkerne var bergtatt. og det passer jo da. for hun er jo den typen som alle flokker seg rundt.
på videregående fortsatte bare beflokkingen. di vanlige elsket henne. og alle de tøffe musikkguttene med bandinstrumenter. jeg er himla god på navn, men til og med jeg har problemer med å navngi alle guttene som fant sin heltinne i denne jenta.
hun er gla i forandring også, denne jenta. plutselig hadde hun krøller. før var det helt slett. men som den altmuligjenta hun er hadde hun plutselig både korketrekkere og farga øyevipper. og populæriteten minket ikke. hun var det forunderlige og rytmiske, taktfulle og morsomme midtpunktet. naturlig. til og med på danseeksamen hadde hun et solonummer. ska sei.
hun imponerer. og hun gjør det fortsatt. finnes det virkelig jenter som både tenker og fjaser? ja, det gjør det. for jenta er den typen. i tillegg til å være typen mennesker flokker seg rundt er hun både filsoferende, tenkende, dagbokete og en rev på å be. jeg kan ikke annet enn å løfte blikket ennå hun er lavere enn meg. multitalentet med enormt potensiale og heite former. men hun vet det. at det er ikke på grunn av at hun er pen og har heit kropp at jeg er gla i hu.

dette var den fine historie om den nydelige og fantastiske jenta. til ære og heder av ida.