jeg lurer på hvor den ble av

jeg lurer på hvor den ble av,

hvor susen til slutt forsvant.

den kom inn gjennom vindu i morges,

og meg i nattkjole trollbandt.

den hadde den farlige lyden,

den skjelvende zzzz, du vet.

den satt meg på flukt ut i gangen,

og selvsikkerheten min slet.

jeg tenkte og grublet innstendig,
hvordan skulle jeg gripe det an?

et monster var inne på rommet,

og jeg måtte legge en plan.

gå etter lyden blei svaret,

så med ørene på stilk jeg gikk.

på tærne i nattkjolen listet jeg meg,

men kun stillhet fra rommet jeg fikk.

jeg listet meg stille, helt nærme,

hvor var den blitt av mon tro?

til slutt stod jeg mitt inni rommet,

men der hersket fullstendig ro.

det var da jeg skjønte det harde,

et mysterium dannet var.

løsningen var vanskelig å skimte,

og på om den kom, var intet svar.

i skrivende stund er jeg uviss,

en kvalmende spenning er her.

septembervepsen slapp kanskje unna,

eller olmsk under puta den er.

Min verdi.

Denne bloggen blir ikke som de jeg pleier å skrive. Den blir dyp, den blir ærlig og den blir renskende. Jeg vet at man ikke skal utlevere seg på internett, og jeg skal ikke det. Men av og til er det godt å lufte tankene et annet sted enn i lufta, og uttrykke seg med noe annet enn munn. Jeg vet at det ikke er så mange som leser, men jeg håper de som gjør det forstår noen av tankene mine.

En av de virkelig store tingene jeg stadig vekk må ta stilling til i livet mitt, er hvor min verdi ligger. Jeg tar ikke stillingen en gang og har den resten av livet, men sånn innimellom må den oppdateres og jeg må kanskje justere livet litt etter denne. Den runden kan være krevende, vanskelig og utfordrende. Den gir meg en slags bås til meg selv. En romslig bås riktignok, men uten frihet. Den begrenser meg til å holde meg på mitt nivå, enten det gjør meg fornøyd eller frustrert.

La meg prøve å forklare. Noen ganger får jeg til alt, kjennes det ut som. Det er en god følelse, og uten at jeg vil, blir jeg det jeg får til. Min verdi stiger. Jeg får til flere ting, og det jeg får til setter standarden på hvem jeg er og hvor på skalaen min verdi ligger. Verdien blir værende i det jeg har fått til. Det er som om jeg måler verdien min slik at den blir høyest mulig, og når jeg får til det jeg vil, så er det her verdien automatisk ligger. Det er deilige dager, med god verdi. For verdien ligger i bunn og grunn for alt jeg gjør, jeg måler dagsformen etter verdien og styrer valg av mennesker og situasjoner nettopp ut fra hvor jeg ligger på skalaen den dagen. Derfor føles det godt å legge verdien i det jeg klarer. I alle fall de dagene jeg klarer det. Det gir mestring og smil og en vinnende følelse. Det gir en falsk følelse av å være fri. Det er fordi båsen er av gull og jeg ikke har forstått at det ikke er plass til nederlag i den.

Dessverre finnes det ganger hvor det føles ut som om ting ikke fungerer, jeg er ikke den samme som jeg var da alt gikk så bra. Det trenger ikke være store og egentlige viktige ting, men ting som jeg innerst inne ville få til. Og det vondeste da, er om disse dagene kommer rett etter noen gode. Da er det som om verdien som var plassert på toppen av det som gikk bra, og satte rammene for båsen, bare følger nedoverbakken og gjør båsen til en tapers plass. Min verdi blir liggende i det jeg ikke fikk til. Det som gikk bra blir overskygget av det som gikk dårlig. Det er kun det som blir gjeldene, og det som bestemmer verdien. Jeg blir dårlig, og det er ikke plass for å vellykkes. Så klart kan det snu igjen, men det ser jeg ikke. For det passer ikke inn. Båsen begrenser, friheten er så langt unna at jeg vet ikke hva den handler om en gang.

Denne verdisviningen er vond og sårende. Og noe sier meg at det ikke er klokskap som ligger bak, men tankeløshet. Jeg lar det bare gå, sendes opp og ned på skalaen av mine egne prestasjoner på forskjellige områder i livet. Men det er ikke slik jeg vil ha det. Jeg tror ikke det er klokt å legge verdien min i ting jeg får til, eventuelt ikke får til, det tror jeg virkelig ikke. Jeg tror min verdi må ligge en annen plass. En plass hvor ting er de samme, hvor jeg kan få kjenne meg verdifull, uansett om jeg får til de viktige småtingene, eller ei. Hvor båsen ikke er en bås, men frihet. Hvor det er plass til både de gode og de dårlige dagene, til mestring og til nederlag. Hvor min verdi er konstant fordi det er plass til hele mitt liv og det ikke finnes noen skala for min verdi, men en rett strek som fremstiller hvor mye jeg er verdt. Streken er på topp alltid, uavhengig av ytre faktorer. Det er ingen svingninger. Det er frihet, fordi det er stabilitet. Det er ikke motstridende, det er erkjennende.

Jeg er glad for at jeg vet om en sånn plass, og at jeg har lært den å kjenne. For jeg må gå der og oppdatere statusen min så altfor ofte. Finne min verdi på nytt når jeg baserer alt på tingene jeg får til, og oftest ikke får til. Når jeg er i kjelleren og henter fram de tomme ordene om at jeg er god nok selv om jeg ikke får til alt hele tiden, og at jeg er ikke dårligst selv om jeg ikke klarer akkurat det jeg vil til enhver tid. Hver gang jeg kommer til den plassen så vet jeg at jeg ikke trenger å gå i kjelleren igjen, men bare dit. Til plassen med frihet uten tomme fraser, bare gode sannheter. Denne plassen er hos min himmelske Pappa.

Min verdi ligger hos Gud. Han som elsker meg over evne. Min verdi hos Han er ikke påvirket av om jeg får til ting eller ikke, det inngår ikke i Hans skala, kurven svinger ikke uansett. Han er der uavhengig av min dyktighet på livet. Han sier jeg er mer verdifull enn alt. Han gir meg den friheten. Det er der min verdi kan ligge. Klisjeen på tross av og ikke på grunn av er sann. Det er greit for Gud at jeg ikke klarer det jeg vil klare, han elsker meg allikevel. Det er plass til både oppturer og nedturer, fordi det finnes ingen vegger i båsen. Det er ingen bås. Det er en himmel.

Det er min bønn at jeg en dag skal bli så klok at jeg slipper berg-og-dalebanene, reisende på min egen verdiskala. At jeg en dag skal forstå at jeg alltid kan være på den plassen hvor jeg vet min verdi er den samme, og aldri trenger å gå tilbake til båsene jeg og alle andre lager. At jeg vet hvem jeg er fordi jeg er fri, og fordi det er plass til hele meg. Jeg har full adgang til den plassen, og jeg ber om at jeg aldri må glemme det. Ja, kjære gode, himmelske Pappa; fra dypet av mitt barnehjerte ber jeg - at jeg alltid må huske at det er i denne friheten jeg kan bo, og at det er her jeg finner min verdi.

den allmenne oppfatningen om blogg

hvis du tror at jeg med dette bildet uttrykker(bokstavelig talt) at jeg er litt sliten av å skrive blogg tar du nok feil. for det som rett og slett skjedde var at jeg søkte på "blogg" på google. også kom dette opp. kan tyde på at det i folket er en allmenn oppfatning om at blogg har blitt et litt trykkende fenomen. at det på en måte har levert sitt, og at det ikke kommer noe særlig nytt. henviser til bilde; det kommer sjeldent noe spennende som du ikke har sett(hørt) før, når du sitter på do.

det er de dagene du virkelig føler du får gjort noe. de dagene blir go'dager. det å effektivt få smakk-smakk-smakk gjort ting. vifte stressende saker ut i luften påskrevet fiks ferdig. en befriende følelse. redder dagen og skaper positive ringvirkninger. det baller rett og slett på seg -og ska du se, at dersom dagen begynte godt, ender den ofte også i samme sjanger.

også er det de dagene hvor du våkner av at solstråler strekker seg gjennom den ørlille sprekken i gardina som du egentlig ville ha tett. det er de hærlige dagene. hvor du vet at i dag er dagen for å smile. for å godgjøre seg uti sola, nyte den friske lufte og dra inn alle de positive impulsene som automatisk dukker opp i kjølvannet av en slik start på dagen.

for å ikke glemme de dagene hvor du klarer å komme deg opp til tiden og ikke blir for sein til det du må rekke. det er de vellykkede dagene. o hoi, hvor vellykka jeg føler meg hvis jeg setter meg og VENTER, fordi jeg kom for tidlig. det er da man virkelig sitter behagelig, og ulovelig godter seg over de som passerer med dårlig tid skrevet i panna. ingen ting er som å være i rute.

de dagene hvor du er kommi i gang og vet du har bare gøy og godt i vente, hører med til de fine dagene. hvor du vet at det som kommer, kommer med en frisk bris av velvære og smilende energi. at dagens gjøremål passer inn, og du vet at du kommer til å være i ditt ess. passelige utfordringer og nydelige mennesker. og mettende og GOD mat.

i dag har jeg virkelig fått gjort noe, jeg blei vekket av sola og jeg rakk det jeg skulle. og ennå er det bare tidlig på dagen, og jeg vet at jeg skal masse bra i dag.
det ser ut til å bli en go'dag; en hærlig, vellykket og fin dag!

en engasjerende blogg

gjennom min tid som blogger har jeg sett en del av mine medbloggere sakte men sikkert forsvinne hen. den obligatoriske "nå-er-det-lenge-siden-det-har-kommet-noe-her-men-jeg-har-mye-å-gjøre"-bloggen blir lagt ut, og rett som det er så bloggen borte. jeg bestemte meg tidlig for å ikke bli som en av dem. det er derfor jeg med redsel ser på utviklinga på marenmors lille plass. og den blir ikke akkurat bedre med at den pågående tikken som herjer blogspot. så de som er innom her for å se hvilke 6 ting dere ikke visste om meg, kan nok trykke "tilbake" og sjekke om de andre som blei "tikket" fullførte oppdraget.

skal jeg være helt og oppriktig ærlig med meg selv og alle andre vil jeg ikke love en like hyppig oppdatering som i startfasen, men målet er å stille sterkere enn jeg har gjort i de siste tider. det vil nok i ny og ne dukke opp en tørr og uengasjerende blogg, men sånn må det bare bli.

men noe som er engasjerende er det snodige været. ikke været fordi jeg ikke har noe annet å snakke om, for det har jeg stort sett, men fordi det slo meg i går. i påska har jeg vært på en hærlig alpetur. det var der det snodige været tok meg. vi sto opp om morran med tåke. spørsmålet var om det var noe vits i å ta gondolene høyere opp hvis vi ikke så en skitupp foran oss. men siden noen har mer peiling på det snodige været enn meg, så gjorde vi det. og ikke lenge etter var tåka som en dyne nedi dalen og den blå himmel med gule sol åpnet seg over oss. en nydelig, værgod skidag i løst under og varmt over:) og som om det ikke skulle være nok var det når vi var ferdig på ski og tilbake i dalen igjen, blitt sommer! å jada - det blei singletskille etter å ha vært på alpetur! jeg får det til å høres om som om det snodige været kunne vært oversatt med det gode været, men i motsetning til så mye annet har ikke denne tankerekken noen happy ending. for da jeg og singletskillet mitt satt oss i bussen ante vi lite om hva som ventet etter 30 timer i buss. 30 timer etter at jeg svett og klam hadde satt meg i en buss i alpene sto jeg og frøys i snøvær og slaps og ventet på trikken på jernbanetorget. ja, hva skal man si til sånt? det snodige været.

alpene med sin deilige snø og sin nydelige sol og sitt herlige singletskille(som ikke var kommet ennå på dette bildet....)

jeje; norge med sin ustadige snø, fraværende sol og ufyselige bilulykker.

til slutt kan en jo lure på om jeg faktisk burde ha skrivd om noe annet enn været i en slik comeback-blogg. det er jo umulig å vite om dette blei så engasjerende for dere som for meg. antakelig ikke. men det gjør egentlig ingen ting - juhu, jeg er i gang med blogginga igjen!

"kap 5: Friluftslivfolk vet hvor dronninga bor"

det jeg hadde sett for meg skulle bli en helt vanlig filmoggodmatkveld blei istedet til en bok. en bok var kanskje litt å ta i, men ideen til en bok er i alle fall der, og overskriftene til kapitlene. det var nemlig det at jeg slo på tråden til bjørg marie og spurte om planene, som førte til at jeg tilbrakte lørdag kveld og natt til søndag midt i marka. hehe. i alle fall så langt fra tryvannsannlegget at man ikke blir forstyrra av flombelysninga.
jaha, tenker du kanskje, og lurer på hvor denne bokideen kommer inn i bildet. jo, nå skal du høre. det var faktisk ikke hvilke som helst folk jeg begav meg ut på tur med. det var turfolk; ekte FRILUFTSLIVFOLK. og siden jeg ikke er noe mer enn de vanlige som er gla i å være på tur, så jeg mitt snitt til å lære ett og annet om disse typene. og vips en liten bokide, i samme sjanger som hakkespettboka.

kap 1: Friluftslivfolk går mer enn gjerne inn på Kiwi i tur-tøy.

Under dette kapitlet kunne jeg for eksempel skrevet om at friluftsfolk har en befriende evne til å få en til å føle seg heit i skibukse og ulltrøye. Dette gjør innkjøp til turen lett selv om en har en stor sekk og truer med å rive ned hele butikken, i alle fall de hyllene en passerer. Jeg kunne også kanskje sagt et og annet om det inntrykket en kan få av at friluftslivfolk skal være sunne. Vel. Den myten kan i alle fall avskrives her og nå.

Kap 2: Friluftslivfolk går på måfå og finner fine bålplasser likevel.

Her kunne det jo også nevnes litt hvordan de på fascinerende vis på 1-2-3 fikser seg et bål. Også sier de litt sånn ”jaja, vi mangler litt den typen ved og litt den typen ved, men det ordner seg”, selv om de har stålkontroll og har fullstendig oversikt over hvordan bålets gang vil utarte seg.

Kap 3: Friluftslivfolk spiser pinnebrød OG snakker om speidererfaringer.

Kanskje det er viktig å få fram at man kan snakke om andres speidererfaringer? Ellers ville jo dette kapitlet indikere at det kun er speidere som ender opp som friluftslivfolk.

Kap 4: Friluftslivfolk vet hva bålsanger er.

”å, nå finner vi noen bålsanger”. Også blar de opp i Syng Livet som de fikk på folkehøyskolen. Også syns de på toppen av det hele at det er helt naturlig.

Kap 5: Friluftslivfolk vet hvor dronninga bor.

Det punktet er det jeg som har konstruert. Dette skiller klinten fra hveten.

Kap 6: Friluftslivfolk vet at det er lurt å putte alle klærne du ikke sover med i soveposetrekket og bruke det som putevar.

Kap 7: Friluftslivfolk vet mange forskjellige grunner til at man ikke får sove.

Bare etter en natt kan jeg nevne; det er ikke mørkt nok(så rådet fra et av folket var å snurpe soveposen over hodet. Aha!), du må antakelig på do selv om du ikke kjenner det eller du har så mye energi fordi det er første natt på tur. Du og du.

Kap 8: Friluftslivfolk leser vanligvis ikke bak på månedskortene sine, og kan lett bli utsatt for pinlige situasjoner ved kontroll på t-banen.

Den var intern.

Dette er starten på reisverket. Umulig å vite om boken noen gang kommer ut, men det kunne vært et interessant prosjekt.

kjell magne + maren = sant

m-m